Tanker

Uventet



Jeg tenker at for at det skal bli lyst må det først være mørkt og det er helt greit. 



Jeg leter fortsatt. Etter meg selv. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Det er ikke meningen å legge for mye i ting, men jeg gjør det likevel. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker så mye, men slik har det blitt. 

Jeg er alltid aller mest redd for nedturen som kommer etter oppturen, men jeg kan ikke gjemme meg for alltid. Det kiler i hele meg når jeg tenker på hvor fort ting kan forandre seg. Er dette positivt eller negativt? Jeg vet ikke. 

Kveldstanker

Frustrasjon er ordet som beskriver livet mitt best for tiden. Jeg blir frustrert av endeløst pensum. Jeg blir frustrert av meg selv. Jeg blir frustrert av hvor sakte livet går samtidig som ukene går altfor fort. Selv om livet mitt er ensformig og langsomt så føler jeg ofte at jeg ikke får puste. At jeg ikke har tid til å trekke pusten og bare være. Selv om jeg sitter en hel dag uten å gjøre noe, har jeg hele tiden ting som surrer og går i bakhodet og jeg blir direkte sliten av det. Det føles som om jeg nettopp har løpt lenge uten pause og at jeg ikke har tid til å få igjen pusten. Er det egentlig meningen at livet skal føles som et maraton? Skal jeg hele tiden føle at jeg må fortsette å løpe til jeg ikke får puste for å komme i mål? 



- Hva tenker du på?

Half of my heart's got a grip on the situation

For at livet ikke skal bli ensformig, trist og ensomt gjelder det å ha ting å glede seg til. Noe å se frem mot, jobbe mot. Det er øyeblikkene og opplevelsene som virkelig betyr noe i det lange løpet. Minnene. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen, livet handler om de små, gode øyeblikkene. Hvis livet hadde handlet om hverdagen, om dagene som kastes bort på arbeid man hater eller tårer og stress, hadde det vel ikke vært verdt det? Hadde vi ikke hatt opplevelser og øyeblikk som varmer i hele kroppen, hadde vi vel ikke holdt ut? 

Jeg liker å ha noe å glede meg til. Noe jeg vet jeg kommer til å elske og huske resten av livet. I morgen skal jeg på premieren til filmen Into the White på Colosseum og der får jeg kanskje møte en av mine største forbilder, Rupert Grint. Jeg gleder meg så mye at jeg er ganske sikker på at jeg ikke får sove i natt. Det er slike opplevelser som gjør at jeg kommer meg gjennom hverdagsstresset.

 

- Skal du gjøre noe spennende denne uka?

Fear

Insomnia

Vet dere hva som er fint? Å være våken midt på natta og skrive. Som regel skriver jeg usammenhengende, uten rytme, uten mening, men det føles så deilig likevel. Å bare få skrevet det ned. Det jeg tenker. Føler. Ikke føler. Alt. Noen ganger skriver jeg det samme ordet hundre ganger og plutselig føles alt bedre. Er det rart? Eller er det noe alle gjør? Jeg lurer av og til på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg kunne si alt jeg skriver. Hvis stemmen min var bedre muntlig enn skriftlig. Hadde livet mitt vært bedre eller verre? Eller hadde alt vært akkurat det samme? Det er sånt jeg ofte tenker på når jeg ikke får sove.

Ta meg med og si at det går bra

Plutselig var semester nummer to i gang. Det føles rart å plutselig skulle sitte timevis foran en åpen pensumbok og skrive notater. Jeg merker at jeg ikke er helt klar for det. Det er et ork å stå opp før klokka elleve og det virker usannsynlig kjedelig å lese faghistorie. Heldigvis holder jeg motet oppe med tanker om at jeg veldig snart er på plass i min egen hybel og kan være student når på døgnet jeg vil. Tror nemlig jeg er mer enn nattstudent enn en morgenstudent, men det kan jo være jeg tar feil. 

Jeg gleder meg til lysere tider. Jeg hater vintermørket mer enn noe annet og jeg føler meg uinspirert og lei. Det skal ikke mye til for at jeg blir i dårlig humør og jeg tror det er mye av grunnen til at jeg synes det er vanskelig å skrive her. Jeg liker ikke å skrive innlegg når jeg er lei meg for da ender det bare med at jeg får spørsmål andre steder som "går det bra med deg?" "vil du snakke om det?" "du vet du kan snakke med meg?". Det er fint at mange bryr seg om meg, men det er ikke alt man alltid vil snakke om. 

Inntil videre er i hvert fall planen å være så positiv som mulig. Man blir best likt når man smiler. 



- Hvordan har du det?

Such is the way of the world, you can never know

Det kiler litt i magen når jeg tenker på fremtiden. En del av meg hater at jeg ikke vet noe om den, mens en annen del elsker det. Det er rart å føle at man egentlig ikke har noen plan. Om kort tid flytter jeg inn i hybelen min og skal bo helt alene. Jeg skal begynne å studere igjen om en uke. Bortsett fra det har jeg ingen planer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre etter at jeg er ferdig med å studere. Jeg vet ikke engang hvor lenge jeg skal studere. 

Før, når jeg tenkte på fremtiden, ble jeg redd. Der jeg nå kjenner mest sommerfugler, var det en stor og vond klump. Alt føltes umulig og skummelt. Jeg har fortsatt dager hvor klumpen kommer tilbake, men ikke så ofte som før. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Hva som er annerledes. Egentlig er jo alt det samme. Jeg får fortsatt angst av sosiale situasjoner. Jeg er fortsatt like dårlig på å holde en samtale i gang. Likevel brenner det en liten flamme inne i meg. En positiv flamme. En flamme som symboliserer et slags håp. En slags tro på at dette ordner seg, det blir bra, snart kommer the time of your life

Det er mandag og jeg sitter i et tomt hus. Det ligger to hunder ved siden av meg på sofaen og snorker. Jeg sitter og tenker på at om bare noen uker så sitter jeg ikke her, men i mitt egne lille hjem. Kanskje alene, kanskje sammen med noen. Kanskje smiler jeg, kanskje gråter jeg. Før ville det plaget meg å ikke vite, men nå begynner det å føles greit. Jeg passer på å skrive tekster når jeg er i det humøret jeg er i nå for da føles alt greit. I morgen ser jeg kanskje tilbake på dette og blir lei meg fordi følelsen er borte. Akkurat nå føles det greit å ikke vite noe om det heller. 

Det føles godt å vite at veien, fremtiden, ligger fullstendig åpen foran meg og at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med den. 

(Beklager alle flickr-bildene for tiden, men her er det ingenting å ta bilder av. Alt er hvitt og trist)

Si ja eller nei uten å betenke deg

Et av målene mine for 2012 er å bli litt mer Yes Man. Det er en film som heter noe sånt, er det ikke? Jeg har ikke sett den, men jeg vet cirka hva den handler om. En mann som stort sett sier nei til ting, begynner plutselig å si ja til alt. Nå har jeg ingen planer om å lure folk til å tro at jeg er med på alt i år, men jeg har bestemt meg for at jeg skal begynne å si ja oftere. Hvis noen spør om jeg vil være med på noe skal jeg ikke finne på dårlige unnskyldninger til å ikke bli med. Jeg har altfor lett for å tenke at "nei, det høres skummelt ut, jeg blir heller hjemme" eller "nei, det blir helt sikkert bare pinlig, jeg blir hjemme" og så blir jeg hjemme.

Jeg er egentlig litt redd for å publisere dette innlegget, for jeg er redd folk tror jeg kommer til å si ja til alt. Jeg vil si ja til det jeg har lyst til å gjøre, men er litt for redd for. Altså har jeg ingen planer om å si ja til ting jeg vet ikke er noe for meg, jeg har mange grenser jeg tror det fortsatt er umulig for meg å trå over. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg gikk glipp av altfor mange sjanser i 2011 fordi jeg sa nei. Jeg vil ikke være den som finner på unnskyldninger for å ikke være med på noe jeg egentlig vil. Jeg vil ikke unngå å møte nye mennesker fordi jeg er redd for at de blir skuffet over hvordan jeg er. Jeg vil ta flere sjanser. 2012, bring it on. 

- Hva er målet ditt for 2012?

Meow meow



Dagene forsvinner liksom litt inn i hverandre. Jeg har tusen tanker i hodet samtidig som jeg ikke klarer å organisere. Jeg prøver å sette ord på det jeg tenker, men klarer ikke. Det er litt som å være lei seg og glad samtidig. Jeg kunne ønske jeg var en katt, jeg tror de er flinkere til å organisere tankene sine.

- Hvilket dyr vil du være?

Everybody hurts sometimes



Av og til vil jeg bare seile avgårde på en båt og aldri se tilbake. 

You say you want your freedom, well, who am I to keep you down?









Merker hvor mye jeg savner sommer og grønn skog og blått hav og brun hud og latter og sol. Jeg savner å kunne gå ut av døra uten å fryse av meg fingrene. Jeg savner å føle meg glad selv om ikke alt er bra bare fordi jeg er i nærheten av havet. Litt rart hvor fort sommeren forsvant egentlig, for den skulle jo være uendelig lang. Jeg har forresten masse bilder jeg ikke har delt med dere fra i sommer, har dere lyst til å se? 

- Savner du sommeren?

Jeg vil...

Jeg vil se verden. Jeg vil se hver minste lille krok av verden akkurat nå. Jeg vil sette meg på et fly og ikke se tilbake. Kanskje reise i et års tid med ingenting mer enn det jeg kan bære i en sekk på ryggen. Jeg vil lære meg nye språk og nye skikker. Jeg vil spise ny mat og oppleve nye ting. Jeg vil se havet. Kanskje bo ved havet i noen uker og jobbe med en bok. Verden virker så uendelig langt borte. Jeg elsker Norge, men jeg elsker verden mer. Jeg vil se noe nytt. Jeg vil ha forandring og jeg vil ha det nå. Jeg vil reise, jeg vil så veldig veldig gjerne reise. 



- Hva vil du gjøre akkurat nå?

I think I have a problem, I think I think too much



Jeg tenker for mye. På fremtiden. På fortiden. På livet. 

Jeg må slutte å tenke, begynne å leve, begynne å gjøre det jeg drømmer om.

Problemet er at jeg ikke klarer å slutte. Hvordan skal man slutte å tenke? Er det mulig? Det er kanskje mulig å tenke mindre, men hvordan gjør jeg det? Finnes det en oppskrift jeg kan følge? Retningslinjer? 

Jeg må slutte å tenke så mye at jeg ødelegger alt som er fint. 

- Tenker du mye?

fint

det er litt fint å tenke på at om kanskje ti år er jeg ferdigutdannet og har kanskje en mann og kanskje et barn eller to og kanskje en jobb. det er enda finere å tenke på at det er jeg, og bare jeg, som bestemmer hvordan fremtiden min skal være. det er jeg som bestemmer om jeg skal fullføre den utdanningen jeg nå har begynt på. det er jeg som bestemmer hvem jeg vil dele livet mitt med. jeg kontrollerer min egen fremtid. er ikke det fint kanskje? er ikke det bra? er det ikke flott å leve i et land som norge hvor man bestemmer alt selv? 

- hva synes du er fint?

Everything is beautiful and everything hurts


(ps: bildene er linket)

Har du opplevd at uansett hvor mye du prøver, ønsker og drømmer, så blir ikke livet slik du vil at det skal være?

And the train ain't even left the station

Jeg vet jo hvem jeg er, men det er vanskelig likevel. Jeg vil ikke balansere på kanten av stupet, men det er det jeg gjør. Alltid bare et lite skritt fra å falle. Jeg vil leve og være fri og glad, men jeg klarer ikke å gi slipp. Alt har en slags ekkel og bitter ettersmak som jeg ikke klarer å bli kvitt. Tanken om at alt som er godt er for godt til å være sant. Følelsen av å ha friheten til å velge hva jeg vil, men samtidig føle at jeg ikke har noen alternativer. Redd for livet, men samtidig enda mer redd for å ikke leve det. Herregud, hva er det jeg har blitt til? Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal bli voksen eller om jeg skal være barn resten av livet. Jeg har maur i blodet, men er lenket fast i stolen. Jeg vil, men vil ikke. Føler meg som verdens modigste, men er redd for alt. Hva vil jeg egentlig? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg vil det. 


Me and you better laugh in 20 years from now

Jeg får helt ærlig litt vondt i magen når noen spør meg om fremtiden. Når noen for eksempel spør hva jeg skal bli eller hva jeg vil gjøre før jeg dør. Selvfølgelig har jeg drømmer. Selvfølgelig er det mye jeg vil gjøre. Jeg er bare litt redd for å røpe drømmene mine for så å aldri få dem oppfylt. Ikke at det egentlig er noen sammenheng mellom å snakke om drømmer og å få den oppfylt. Det er bare at når jeg snakker om fremtiden så virker den så uendelig langt borte. Jeg vil helst gjøre alt nå med en gang og får en ekkel følelse i magen når jeg innser at det er mye som ikke kommer til å skje før om mange mange år. Jeg regner ikke akkurat meg selv som tålmodig og jeg klør i fingrene etter fremtiden. Mest av alt er jeg redd for at jeg skal kaste bort halve livet mitt på å vente på noe som aldri kommer. Tenk om ingenting blir slik jeg har tenkt meg. Tenk om jeg fortsatt sitter alene om tjue år og venter på drømmeprinsen.

- Er du redd for fremtiden?

&

Photobucket

Goodbye

Goodbye, my almost lover
Goodbye, my hopeless dream
I'm trying not to think about you
Can't you just let me be?
So long, my luckless romance
My back is turned on you
I should've known you'd bring me heartache
Almost lovers always do

And when you left you kissed my lips
- A fine frenzy 


Jeg fant en sang som beskriver akkurat det jeg tenker og føler for tiden. Den er fin og ekte og litt trist.

- Hvilken sang beskriver livet ditt akkurat nå?

Livet og sånn

Jeg vil bli flinkere til å ta bilder

Jeg vil bli bedre på å snakke med andre mennesker

Jeg vil forelske meg, sånn på ordentlig ordentlig

Jeg vil finne ut av hva jeg egentlig vil

Jeg vil skrive de bøkene jeg har i hodet

Jeg vil lære meg å sette bedre pris på ting

Jeg vil være en bedre venn

Jeg vil lære meg å like det som er sunt

Jeg vil slutte med å stalke* folk fra fortiden min

Jeg vil bruke tiden min på ting som betyr noe og ikke bare internett

Jeg vil bli voksen, men fortsette å være litt barnslig**

Jeg vil finne ut hvem jeg egentlig er

Jeg vil reise***

Jeg vil bli modigere og flinkere til å ta sjanser

Jeg vil si ja mer enn jeg sier nei

Jeg vil bli flinkere til å blogge om ting som betyr noe for meg og kanskje prøve å inspirere andre****

Jeg vil få bedre konsentrasjonsevne

Jeg vil lese mer, både pensum og fiksjon

Jeg vil skrive brev til tilfeldige mennesker eller kjendiser

Jeg vil lære noe nytt

Jeg vil møte han, hvem enn han er



*faktisk grenser for hvor ofte det er sunt å klikke seg inn på noens facebookprofil, jeg burde kanskje slette noen venner snart sånn at jeg slipper det problemet, blir så lett paranoid
**vanskelig balansegang, ikke sant? Jeg vil ha mann og hus og barn og stasjonsvogn, men jeg vil ikke slutte med å se på Disneyfilmer og samle på mummikopper 
***det er kanskje litt vanskelig når man er student, men jeg vil reise NÅ, helst til et sted jeg ikke har vært før eller London 
****føler at alt jeg skriver for tiden er så dårlig at det ikke bør publiseres, har flere utkast enn noen gang, men lite jeg tørr å dele 

- Er du fornøyd med livet du lever akkurat nå?

I can't find the words, they all seem wrong

Jeg har et veldig sterkt, men komplisert forhold til ord. Det er akkurat som om et veldig vanskelig ekteskap. Den ene dagen kan jeg omtrent skrive en hel bok uten å se ned på tastaturet. Jeg kan nesten skrive en bok i blinde. Andre dager tar det fire timer å skrive en eneste setning. Problemet er at det er helt umulig å forutse hvilke dager som blir gode og hvilke som blir dårlige. Dermed er det umulig for meg å planlegge skrivedager. Konsekvensen av det er frustrasjon og sinne og depresjon og frykt for å ikke klare å gjøre det jeg vil. For dere skjønner, skriving er livet mitt og det er ikke en overdrivelse. Jeg lever for å skrive og jeg kan ikke leve uten å skrive. Jeg har alltid med meg en notatbok og jeg kan få ideer til noe å skrive på de rareste steder. De siste ukene har jeg (dessverre) vært mest kreativ i forelesningssalen, hvilket sannsynligvis til slutt kommer til å gå utover studiekvaliteten min. Det er grenser for hvor mye man får med seg når man skriver bok samtidig som man har forelesning, tro det eller ei. 

Jeg har jobbet med en historie siden ungdomsskolen. Det er fantasy og det kommer mest sannsynlig aldri til å bli en bok, men nå begynner historien å bli så bra utviklet at jeg klør i fingrene etter å skrive den helt ordentlig. Aller helst ville jeg reist til en sydhavsøy akkurat nå med bare datamaskinen og noen skrivebøker i bagasjen og blitt der til jeg hadde skrevet ferdig. Men nå har jeg startet en på en bachelorgrad som jeg er veldig positiv til. Jeg skal ikke legge bokskrivingen på hylla, men jeg tror at jeg kan bruke studiene til å skrive bedre. Kanskje. Kanskje ikke. Skrive skal jeg i hvert fall ikke slutte med. Herregud, jeg elsker å skrive. 

Nå sitter jeg og lurer på hvorfor jeg skrev det innlegget her og jeg finner ikke noe svar på det, men jeg trykker publiser uansett. For dere liker å lese tankene mine, gjør dere ikke? 

Nå må jeg sove. Det er visst natt. 

Men

jeg tror helt sikkert kanskje at jeg ikke aner hva jeg holder på med.

Min verden

Jeg lever ikke alltid i den virkelige verden. Faktisk tror jeg at jeg lever mer i fantasien enn i virkeligheten. Likevel vil jeg ikke si at jeg svever på en sky, for jeg vil mer beskrive det som en skog. En skog som inneholder alt man kan forestille seg og litt til. En skog der jeg kan vandre og vandre og vandre uten å komme til enden. Det er et sted hvor jeg er glad. Et sted hvor jeg er lei meg. Et sted hvor jeg kan puste ut. Det er et sted hvor jeg er venn med fiksjonelle karakterer som jeg har lest om eller sett på tv eller som jeg har funnet på selv. Det er en verden inne i mitt eget hode og et sted hvor jeg kan dra for å unnslippe virkeligheten en liten stund. 



- Har du en egen verden?

Kaotiske studietanker

Å begynne på universitetet for første gang er som å skulle lære hundre forskjellige ting samtidig. I det ene øyeblikket forstår du noe nytt, men så blir du totalt forvirret i det neste fordi du blir opplyst om noe helt annet. Ikke nok med at man skal møte opp på forskjellige steder hver dag, men man må også finne ut av det meste selv. Man stiller ikke opp to-og-to på rekke utenfor klasserommet og venter på læreren. Navnet ditt ropes ikke opp hver morgen og du må ikke rope at 'ja, jeg er her'. Faktisk trenger du ikke å møte opp i det hele tatt, hvis du vil kan du bare holde deg hjemme. Selvfølgelig er det ikke spesielt lurt, men du kan gjøre det. 

Noe jeg lurer på er hvordan hadde jeg klart meg hvis jeg aldri hadde vært på Blindern før. Sannsynligvis hadde jeg lagt meg ned på t-banestasjonen i fosterstilling og blitt der til noen løftet meg opp og plasserte meg i riktig auditorium. Heldigvis har jeg vært på Blindern en del ganger før, heldigvis har jeg fine venner som viste meg hvor jeg skulle i god tid før første skoledag. Heldigvis er jeg ikke helt grønn. 

I tiden fremover blir alt hundre prosent nytt. Nye mennesker, nye steder, nye tider. Nytt, nytt, nytt. Jeg skjelver litt i hele kroppen når jeg tenker på det. Jeg tenker litt at 'herregud, hvorfor gjør jeg det her med meg selv? Jeg kan jo bare bli i kiosken der alt er trygt og kjent'. Så kommer jeg på at for ti måneder siden skalv jeg av tanken på å skulle jobbe i kiosk hver dag for der var alt nytt og skummelt. Dermed har jeg konkludert med at om noen måneder føles Blindern trygt og kjent. Om noen måneder er jeg student og fornøyd med det. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv når jeg trasker rundt på en t-banestasjon uten å vite om jeg står på riktig side av sporet. 

En ting jeg er helt sikker på, er at jeg har valgt riktig studie. Jeg er mye mer sikker på det enn jeg var da jeg startet på lærerstudiet. Jeg er allerede litt småforelsket i sosialantropologi, tror det var ordet feltarbeid som gjorde at jeg falt først. Det var da jeg innså at 'herregud, det er jo dette jeg har hatt lyst til å holde på med siden dagen jeg ble født'. Om jeg klarer å være like positivt innstilt i mer enn en uke er en helt annen sak, men det får vi nesten ta som det kommer. Forhåpentligvis blir det i hvert fall ikke noe drop-out i år. Nå brenner det bare litt i fingrene etter å komme i gang på ordentlig. 



- Er du positivt innstilt til skolestart/studiestart?

Ingen katastrofe

Jeg er veldig skeptisk til førsteinntrykk. Veldig skeptisk. Derfor pleier jeg som regel ikke å basere noe som helst på førsteinntrykk. Jeg er sjenert og sosialt ustabil, så mine første møter med noe i verden blir som regel mislykkede. Det betyr likevel ikke at dagen i går var en katastrofe. Faktisk snarere tvert imot. Det gikk overraskende bra! Jeg vandret ikke rundt uten å se noen i øynene og uten å si noe hele dagen. Jeg var kanskje ikke den mest utadvendte (kanskje var jeg den mest innadvendte, men det forventet jeg), men jeg ble faktisk bittelitt kjent med noen og jeg gikk ikke alene i det hele tatt. Mer detalj i gårsdagen vet jeg ikke om jeg skal gå for jeg følte meg ikke i mitt rette element og jeg tror ikke jeg vil skrive om det. Heldigvis tror jeg ikke det hadde noe med studiet å gjøre, det hadde mest med dette styret om fadderuke å gjøre. Jeg har funnet ut at jeg ikke egner meg så bra som fadderbarn og vet dere hva? Det er faktisk helt greit. 


Været i går var litt sånn her... Vått, vått og mer vått...

- Er du positiv eller negativ til førsteinntrykk?

Klarer selv

I morgen begynner jeg på skolen igjen. Kvart over ti i morgen tidlig begynner jeg på Universitetet i Oslo. Egentlig burde jeg være superstressa og redd, men jeg er faktisk ikke det. Jeg er merkelig rolig og jeg merker at jeg tenker 'dette kommer til å gå bra, jeg klarer det'. For det går jo bra. Jeg klarer det. Jeg er stor jente. Jeg er student. Jeg klarer selv. Ikke sant? Joda. Hvis ikke så har jeg heldigvis både venner og familie som kan hjelpe meg. Jeg jo ikke gjøre alt alene vet dere, selv om jeg tror det selv noen ganger. 



- Begynner du på skolen igjen i morgen?

Utdrag fra dagbok, august 2011

Jeg tenker: hvordan kan jeg tenke på vanlige hverdagsproblemer når mennesker i hele verden flykter og sulter? Hvordan kan jeg tenke på å selge nok solo på jobb når så mange er tørste? Hvordan kan jeg ta så lett på å være trygg når tryggheten kan tas fra meg i løpet av et sekund? Hvordan kan jeg være redd for livets små problemer når så mange i verden er redde for å miste livet?

Hvem er jeg? Jeg er nordmann. Jeg er menneske. Jeg har feil. Jeg har mangler. Jeg gjør ting jeg angrer på. Jeg lyver. Jeg elsker. Jeg er nysgjerrig. Jeg søker jeg leter. Jeg ler. Jeg gråter. Jeg føler.

Jeg vet ikke svaret på noe som helst. Jeg er så ufattelig redd for alt samtidig som jeg ikke er redd for noen ting. Det er ingen god følelse å føle at man har kastet bort så mye man ikke ville miste, men det er det jeg føler og det er det jeg lever med. Jeg har litt vondt, men jeg vet at jeg er blant de heldigste menneskene i verden. 

"I'm not ready for this, Sirius."

"You don't have a choice."

Når du føler at du har fått bekymringsrynker i en alder av tjue.

(tekst: Harry Potter and the Goblet of Fire, foto: privat)

Confused

Forvirring. Jeg føler at jeg alltid er litt forvirret. Som om ting aldri helt gir mening. I dag er en sånn dag. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller føle. Jeg vet jo hva jeg føler, men ikke hva jeg skal tenke om det. Herregud, når skal jeg få orden på alt sammen? Når skal jeg finne ut av hva jeg vil og ikke vil? Hvorfor er alt så komplisert og vanskelig? Hvorfor overdramatiserer jeg alt? Hvorfor kan jeg ikke bare ta ting som de kommer? Hvorfor må jeg ha en bekreftelse på alt?Jeg må samle tankene mine og jeg må få svar, men jeg er redd. Alltid så veldig redd for å gjøre noe feil. 



- Er du forvirret?

Å komme hjem til et forandret Norge

Det begynte med en telefon hjemmefra. En telefon fra Norge. En telefon om en eksplosjon. En enorm eksplosjon i Oslo Sentrum. 

Isolert i en ferieleilighet i Portugal, settes en liten, skurrete tv på. Det er ingenting der, sier jeg, ingenting om lille Norge. Så kommer plutselig bildene fra det som ser ut til å være en krigssone over skjermen. Samtidig kommer ordene NORWAY, TERROR, BOMB. Jeg klarer først ikke å koble ordene sammen med bildene og heller ikke ordene med hverandre. Er det mulig? Lille Norge? Terror? Bombe? Hæ? 

Vi er alle litt i sjokk og tror ikke helt det vi ser. Vi har planlagt en bytur for å spise middag og vi gjennomfører den som planlagt. På vei hjem får mamma en sms. "Trist med de som er drept på Utøya." Ordene gir absolutt ingen mening til noen av oss i bilen. Utøya? Drept? Hundre tanker surrer rundt i hodet samtidig. Har det vært en ny bombe? På Utøya? En liten øy i Norge? Hvem er det som er drept? Hvem er det som var på Utøya?

Det tar en stund før jeg husker hvorfor det ringer en bjelle når jeg hører ordet Utøya. Pappa er først til å si det. AUF-leir. Herregud. 

Jeg hadde hatt invitasjonen til å dra dit i hånda. Mamma og pappa hadde gjort et halvhjertet forsøk på å få meg til å dra, vel vitende om at et sånt arrangement sannsynligvis ikke var noe for meg. Det hadde vel vært gøy, kan jeg huske at de sa. 

Har det skjedd noe på Utøya? Drept? Jeg kjenner noen som er der. Jeg vet hvem mange AUF-ere er. Drept? Er noen jeg kjenner eller vet hvem er død? Hva har skjedd? Hundre usammenhengende tanker samtidig. Terror, bombe, Norge, Utøya, drept, AUF. Hæ? Hva er det som skjer? 

TVen er på nesten før vi er innenfor døra. Herregud. Mannen ble arrestert for lenge siden. Mannen er norsk. Han har skutt etter hundrevis av livredde og forsvarsløse ungdom. 

Drept? 10 døde, sier de. 10 på Utøya, 7 i Oslo, mange skadd. 

Terror. Blond nordmann. 

Lille Norge er hovedsaken på BBC hele kvelden. Statsministeren gråter. Reporterne gråter. Ungdom gråter. Foreldre gråter. "Let us not cave in to fear," sier en dame. Hun oversetter Stoltenbergs tale til engelsk samtidig som han snakker. "We will answer terror with more democracy."

Norge. Samlet. Det er hele Norge mot terror. Det er hele verden mot terror. 

Vi våkner neste morgen til enda en sjokkbeskjed. Nok en sms. 80 døde, står det, minst 80 døde på Utøya. Det er så kaldt. Det er så umenneskelig. Været ute er kanskje det beste vi har hatt så langt i ferien. Hva så? Tidlig på morgenen drar vi avgårde for å finne internett. Portugiserne har ikke våknet enda. 

Vi finner internett. Bildene og historiene på norsk er mye sterkere enn de i korte sms-er og skurrete engelske oversettelser. Det er virkelig lille Norge som er rammet. Hva skal man føle i en slik situasjon? Hva kan man føle? Skal man gråte? Må man gråte? Skal man være sint? Er det lov å smile når man tenke på noe annet? Eller er tiden for smil og latter over? Hva skjer nå?

Man sover knapt om natta de neste dagene. Man våkner midt på natta uten at man vet hvorfor. Våkner om morgenen, er trøtt og tror at det man så på tv dagen før bare var en del av de uendelig mange drømmene du har hatt den natta. Det skjedde vel ikke egentlig? hvisker du til deg selv i speilet. 

Tre dager senere setter jeg endelig føttene på norsk jord. Hjemme virker alt ved det samme gamle, men jeg vet at det ikke er det. Alt er det samme, men alt er samtidig annerledes. Gir det mening? Sannsynligvis ikke. Ingenting gir mening. 

Lille, trygge Norge. Lille Oslo. Lille Utøya. Trygge Oslo. Trygge Utøya. 

Hvordan er det mulig at én mann kan forandre så mye og påføre så mye smerte? Hva får et menneske til å gjøre noe sånt? 

Jeg var ikke i Oslo og jeg var ikke på Utøya og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg kjenner ingen som svever mellom liv og død eller som allerede har mistet livet. Likevel føler jeg meg uendelig trist. Man skulle tro at dette var noe vi aldri ville komme oss videre fra, men allerede har Norge reist seg som en av de sterkeste nasjonene i verden. Når man i andre land ville reagert med sinne og trusler, reagerer Norge med sterke taler og rosetog. Vi reagerer med sang og samhold. Vi reagerer med kjærlighet. 

Herregud, jeg er så utrolig glad for å være norsk. 

Livet er et eventyr

Jeg føler at livet mitt er på vei i riktig retning for tiden. Jeg merker at jeg er mer glad enn jeg er vant til. At jeg smiler fordi jeg vil smile og ikke fordi jeg føler at jeg må. Best av alt så begynner jeg å bli komfortabel med den jeg er. Jeg er ikke like redd for hva folk mener om meg lenger. Jeg tørr å dra på kino i Harry Potter kostyme uten å føle meg rar. Jeg bryr meg ikke om at folk ser rart på meg. Jeg har supre venner og verdens beste familie. Jeg opplever helt utrolige ting. Jeg legger meg til å sove om kvelden og tenker at ting faktisk er bra. 

Selvfølgelig er jeg livredd for fremtiden. Jeg er redd for å miste noen av vennene jeg vil beholde for alltid. Jeg er redd for å aldri møte den store kjærligheten. Jeg er redd for at jeg har valgt feil studie igjen. Jeg er redd for at jeg skal velge feil. Jeg er redd for å ikke få gjort alt jeg vil. Forskjellen fra nå og for et år siden er at jeg i hvert fall ikke er redd for den jeg er. Jeg synes det er helt greit at jeg er litt mer sjenert enn gjennomsnittet. Jeg synes det er greit at jeg har interesser som mange synes er litt rare. Jeg synes det er helt greit at folk ikke forstår meg når jeg sier at jeg ikke drikker eller ikke liker fester. Jeg er fornøyd med den jeg er og da er faktisk alt helt ok. 

Selvfølgelig kommer jeg til å være lei meg igjen. Jeg kommer til å gråte og jeg kommer til å være redd. Det fine er at jeg kommer til å le og smile også. Alt ordner seg til slutt i eventyr og livet i seg selv er jo et lite eventyr. Jeg skal få min happily ever after til slutt, jeg bare vet det. 



- Hvordan har du det for tiden?

På vandring



Det jeg tenker mest på for tiden er bøkene jeg en gang skal skrive. Jeg har så mange ideer at jeg ikke rekker å skrive ned halvparten før de flyr ut av hodet mitt igjen for å få plass til noen nye. Jeg forstår ikke helt meg selv. Jeg vil jo skrive og det er utrolig gøy når jeg kommer i gang, men likevel utsetter jeg det hele tiden. Kaster heller bort fire timer på nettsider uten innhold. Kanskje er jeg litt redd for å skrive noe som ikke er bra nok. Det verste jeg vet er å jobbe lenge med noe og så innse at det er det dårligste jeg har skrevet. Kanskje er jeg litt for perfeksjonist noen ganger. Kanskje trenger jeg ferie og reise og nye opplevelser og inspirasjon. Uansett kan det ikke fortsette på denne måten. Kanskje jeg må begynne å koble av internett 2-4 timer om dagen?

- Er du flink til å få ting gjort?

Fremtidsprat



Jeg har vært usikker på hva jeg vil gjøre til høsten helt siden jeg sluttet på høgskolen i fjor høst. Nå er søknaden for utdanning 'sendt' og selv om jeg kan endre rekkefølge på ønskene mine frem til 1. juli, kommer jeg nok ikke til å gjøre det. Jeg skal altså begynne å studere igjen til høsten og øverst på lista står sosialantropologi. 

For mange ser det kanskje bare ut som et langt ord, så for de som ikke vet det så går det ut på å studere de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Jeg er veldig interessert i ulike kultur og menneskegrupper, så jeg tror jeg i hvert fall skal klare å være interessert i mer enn én måned. Målet med en slik utdanning er å kunne jobbe med å studere fremmede kulturer, helst i utviklingsland. Sannsynligvis vil jeg vri meg mot bistandsarbeid og forhåpentligvis skrive bøker på fritiden.

Når det gjelder jobben i kiosken, så skal jeg fortsette i en 20% stilling. Det vil si at jeg skal jobbe cirka annenhver helg. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre det sånn er at jeg trives såpass godt i jobben min at jeg ikke vil gi slipp på den helt enda. Jeg lærer så utrolig mye der og det er godt å ha en jobb man føler at man mestrer! Dessuten er det jo en finfin ekstrainntekt når man er fattig student! 

Så til høsten blir jeg altså fulltidsstudent med helgejobb! Aller helst skal jeg få skaffet meg en hybel i Oslo et sted, men det er ikke sikkert enda (ettersom jeg ikke har søkt engang). Helt sikker på hvordan høsten blir er jeg ikke, men jeg er i hvert fall positivt innstilt!

- Hva skal du gjøre til høsten?

Jeg vil ha



Jeg vil ha sommer og frihet. Jeg vil ha bringebær og hvite strender. Jeg vil ha forelskelsesrus og latter. Jeg vil ha reise og svette hender. Jeg vil ha sommersol og pinneis. Jeg vil ha alt det som hører med i en perfekt sommer. Er det for mye å be om?

Flink

Jeg kunne ønske jeg var flinkere til å ta bilder av alt som skjer i livet mitt.

Jeg kunne ønske at jeg var flinkere til å snakke med andre mennesker.

Jeg kunne ønske stemmen min ikke begynte å skjelve hver gang jeg prøver å fortelle noe.

Jeg kunne ønske jeg hadde nok viljestyrke til å fokusere på skrivingen min.

Jeg kunne ønske jeg var flinkere til å ta imot komplimenter.

Jeg kunne ønske jeg var bedre på å tolke tegn.

Jeg kunne ønske jeg kunne bestemme meg for hva jeg vil. 

Jeg kunne ønske at jeg hadde gjort ting annerledes. 

Jeg kunne ønske at livet var litt enklere. 



- Hva kunne du ønske?

Sannheten

Dere vet hvordan man sier at "det går over" og "det blir bedre etter hvert"? Jeg tror ikke det er sant. Jeg tror man bare lærer seg å leve med det som er vondt. 



- Hva tror du?

Dager

Når alle dager føles like blir dagene fort grå. 

Ønske



Jeg har så veldig lyst på en ny tatovering. Jeg må bare finne ut hva jeg skal ha først. Har så mange ideer at hele kroppen kunne blitt svart. 

- Har du tatovering?

Nok er ikke alltid nok

Bør si stopp, men sier klar ferdig gå.

Leker med egne følelser.

Holder ting for meg selv, men deler for mye.

Sier ja når jeg bør si nei.

Bør glemme, men husker alt.

Alt er annerledes, men ingenting er forandret.

Hvorfor skal det være så vanskelig å vite hva man egentlig føler og hva man egentlig vil?  

Forvirra? Ja, det kan jeg skrive under på.



- Vet du når nok er nok?

Om tanker

Jeg tenker mye for tiden. Tenker mye, skriver lite. Jeg tenker på hvor rart det er å være menneske og hvor fort tiden går. Det er tanker jeg har tenkt og skrevet om så uendelig mange ganger før. Føler at det er litt hakk i plata mi for tiden. Jeg lukker øynene om kvelden og tenker ikke på noe jeg aldri har tenkt på dør, men det samme jeg tenkte på i går. Hvis jeg begynner på et blogginnlegg, skriver jeg de samme ordene som jeg skrev i forrige uke. Bare i en annen rekkefølge. Jeg har et sterkt ønske om å skrive noe som virkelig forteller hvordan jeg har det, men jeg vet ikke helt selv. 

Det som er litt fint å tenke på av og til er at himmelen alltid er helt blå selv om det både tordner og lyner og regner. Det er litt som om verden prøver å symbolisere at alt ordner seg til slutt uansett. 



- Hva tenker du?

You say I'm a dreamer like it's a bad thing

Det å ha drømmer, det å tro på at noe umulig er mulig, det er noe jeg ser på som en gave. Det å kunne drømme seg ut på fantastiske eventyr eller til en sydhavsøy uten annet å gjøre enn å ligge i sola, det er en utrolig fin ting. Jeg synes av og til litt synd på mennesker som ikke har evnen til å drømme. Evnen til å håpe på at det finnes noe bra i verden. Jeg drømmer om å bo i et lite hus ved havet. Jeg drømmer om å skrive bok. Jeg drømmer om å møte alle jeg beundrer. Å drømme er å tro. Ikke å tro på en gud eller noe gudommelig, men å i et lite sekund tro på at verden er fin. Det handler om å lukke øynene og ikke se bare mørket bak øyelokkene, men også vakre landskaper og fantastiske skapninger. Det handler om å se verden for mer enn den er. Det handler om å kunne dra til Narnia akkurat når man selv ønsker. 



You may say that I'm a dreamer 
But I'm not the only one 
I hope someday you'll join us 
And the world will live as one

- Er du en drømmer?

Gamle sanger om igjen



Noen ganger kan man sitte i uendelig mange timer og se på gamle bilder. Enten det er bilder av seg selv i bilen eller på familietur i Italia. Det er og blir utrolig fint å se visuelle bevis på gamle minner. Selv om noen bilder minner om tider som ikke var så bra, så er det godt å se at man smilte likevel. Jeg er glad for at jeg alltid har hatt smilet med meg, selv når det har skjult det jeg egentlig føler. 

- Ser du mye på gamle bilder?

Perspektiv





Jeg mangler perspektiv. Alle dager er like og jeg ser ikke lyset i enden av tunnelen. De sier at man ikke skal gå mot lyset, så det er kanskje like greit. Nå mer enn noen gang ser jeg hvor mye av livet mitt som passerer og forsvinner til å gjøre absolutt ingenting. Hver dag tenker jeg at jeg skal gjøre noe med det, men gjør det aldri. Jeg holder fast ved det samme jeg gjør hver dag. Jeg oppdaterer de samme nettstedene, spiser den samme maten, tar bilder av de samme tingene, skriver tekster som ligner hverandre. I helga skal aleneturen min til London bestilles. Jeg håper at den turen skal gi meg perspektiv og tid til å få orden på alle tankene mine. 

Jeg vil ikke være usynlig

Jeg tenker ofte på hvor stor verden er og hvor liten jeg er. Jeg er alltid så redd for å bli glemt. For å være usynlig. Kanskje er det fordi jeg har opplevd å være det. Usynlig for alle rundt meg. Kanskje er jeg redd for å leve hele livet uten å egentlig bli sett. Redd for at ingen skal se meg og godta meg for den jeg er. Jeg har jo mennesker i livet mitt nå som ser meg, som bryr seg og som godtar meg, men likevel er det alltid noe jeg savner. Som om det er deler av meg jeg alltid skjuler. For alle andre enn meg selv.

Jeg er redd for mye, men viser sjelden at jeg er redd. Sosiale situasjoner er det som skremmer meg aller mest og selv om mange sier at jeg har blitt flinkere og flinkere, så føler jeg meg fortsatt sosialt tilbakestående. Jeg føler fortsatt at jeg mangler noe som de fleste andre har. Evnen til å kommunisere, evnen til å improvisere. Av og til er jeg bare redd for å gjøre noe feil. Jeg er redd for å bli snakket om. Jeg er redd for å være "hun som...". Jeg vil bare være meg, men jeg tror ikke jeg helt har godtatt meg selv. Jeg klarer aldri å være hundre prosent meg selv nettopp fordi jeg ikke er hundre prosent sikker på hvem jeg er. 

Samtidig som jeg tenker alt dette, så lurer jeg på hvor mange ganger om dagen jeg starter setninger med "jeg". Av og til kunne jeg ønske at jeg var enda mindre egoistisk, men da hadde jeg kanskje mistet enda mer av meg selv.



- Er du usynlig?

There is nothing scarier than the concept of time

Tid er noe av det skumleste jeg vet om. Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg har jobbet på Gardermoen i et halvt år. Et halvt år. Det føles litt som to måneder. Eller én. I hvert fall ikke i nærheten av et halvt år.

Jeg føler at jeg ikke har nok tid til alt jeg vil gjøre. Jeg føler at ingenting blir gjort.

Dager forsvinner. Uker forsvinner. Måneder forsvinner. År forsvinner. 

Hva står jeg igjen med?

Ingenting? 

Ofte tenker jeg at jeg må gjøre noe med det. Gjøre noe med livet mitt. Ta sjansen på noe. Gjøre noe jeg ellers ikke ville gjort. Men jeg tørr ikke og så går tiden. Plutselig er det nesten april. Plutselig er det vår. Ikke misforstå, jeg er glad for at det er vår, men hvor ble det av februar og mars? 

Jeg er så redd for at jeg skal sitte her om fem eller ti år og lure på hvor tiden ble av. Tenk om jeg aldri begynner å virkelig leve. 

Jeg vet at jeg er den eneste som kan gjøre noe med det. Jeg vet det så utrolig godt. Det er bare det at jeg jobber og når jeg ikke jobber er jeg sliten etter jobb. Dagene forsvinner og jeg vet ikke hvor de blir av. 

Hjernen min er god med tid. Den vekker meg nesten alltid akkurat et minutt før vekkeklokka ringer. Det er bare hjertet mitt som ikke helt forstår det. 



- Synes du at tiden er skummel?

Når småsøsken blir store





Det er noen ting man forventer at skal være det samme hele livet. Småsøsken for eksempel. De skal jo aldri bli store. Aldri. Likevel blir de det. De som alle andre. Det er litt skummelt å tenke på at den lille jenta det var gøy å skifte bleie på og leke med skal bli stor og oppleve kjærlighetssorg og venner som svikter og dårlige karakterer og gode karakterer og dumme mennesker og fine mennesker. Heldigvis er hun enda bare 11 år, men om ikke lenge er hun ungdom og det er så rart.

- Har du småsøsken?

Opptaket i prioritert rekkefølge

I går begynte jeg å sette opp studieønsker for høsten.



Det står egentlig ikke i prioritert rekkefølge enda, men jeg følte at jeg måtte begynne å sette opp sånn at jeg ikke skulle glemme det. Det hadde nemlig ikke vært gøy å komme på dette 16. april og bli tvunget til å jobbe et helt år til i en kiosk. Nå merker jeg at jeg får en klump i halsen av å tenke på at fristen går ut om under en måned. Jeg er livredd for å velge feil. Samtidig vet jeg jo at det ikke er så farlig. Velger jeg feil, så velger jeg feil og da får jeg prøve igjen neste år. Man lærer av å feile. Søke skal jeg uansett og som dere ser så blir jeg Oslostudent.

- Skal du søke nytt studie til høsten?

Sometimes I get nervous when I see an open door

Jeg er inne i en sånn periode hvor jeg ikke klarer å tenke klart. Hvor alle små tanker blander seg sammen og blir til en stor en som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe. Spesielt ikke skriving. Innerst inne gjør det litt vondt, for skriving er som næring for meg. Jeg må skrive for å leve. I perioder hvor jeg ikke klarer å sette sammen tekster som gir mening, er det som om jeg går rundt og er konstant sulten. Jeg føler meg rar og ensom og tom. Det jeg lengter mest etter er inspirasjon. Inspirasjon til å skrive en bok eller et dikt eller et lite innlegg.

Problemet er at selv når inspirasjonen er der, klarer jeg ikke å gjøre noe. Selv om jeg har kanskje hundre klare historier i hodet, klarer jeg ikke å få noen sammenheng i noen av dem når jeg forsøker å skrive det ned. Jeg tror nok ikke at så mange av dere forstår noe av dette innlegget heller. I dag føler jeg at alt jeg skriver er surrete. Jeg klarer ikke å få orden på tankene mine. Bare overse meg og lev livene deres i stedet.



- Hvordan tenker du for tiden?

Do you feel beautiful?

 

Jeg lurer på hvor mange som hver dag gråter fordi de føler seg stygge eller tjukke. Jeg lurer på hvor mange som aldri har blitt fortalt at de er vakre. Et problem som kanskje ikke er like ille, men kanskje like stort som sult og sykdom i verden er gutter og jenters eget selvbilde. Vi opplever å få trykket hundrevis av "perfekte" forbilder opp i ansiktet hver eneste dag. Tynne modeller, superpene skuespillere eller veltrente idrettsstjerner. Så ser vi oss selv i speilet og innser at vi ikke kan måle oss med noen av dem. Vi tenker jeg kan aldri være på den forsiden og så lukker vi oss inne og tenker at vi er stygge.

"You are beautiful no matter what they say
Words can't bring you down."

Det mange ikke innser er at samtidig som det finnes et par tusen superpene modeller og skuespillere, finnes det milliarder av "oss vanlige". De av oss som kanskje ikke har en helt flat mage eller som har en litt stor nese. De av oss som ikke har råd til å legge oss på operasjonsbordet for å fjerne det vi ikke liker. Vi er kanskje ikke barbiedukker, men betyr det at vi er stygge? Jeg lurer på hva det egentlig vil si å være stygg og hvordan tusenvis av gutter og jenter kan definere seg som akkurat det.

"But don't let 'em say you ain't beautiful oh
They can all get fucked.
Just stay true to you so
Don't let 'em say you ain't beautiful
Oh they can all get fucked. Just stay true to you"

Det jeg lurer mest på er hvorfor det er så utrolig viktig for oss mennesker å være så pene og perfekte. Man sier at det er menneskelig å feile, men gjelder det bare handlingene våre? Hvorfor kan ikke de menneskelige feilene gjelde fettet på lårene eller de flisete håret også? Hvorfor føler vi at det ikke er lov å være litt tjukk? Hvorfor lar vi oss styre av media og kjendiser? Jeg har ikke svaret på disse spørsmålene. Jeg har også dager hvor jeg ser på meg selv som stygg og fæl og feit. Vi har de dagene alle sammen, tror jeg, selv supermodellene (eller kanskje spesielt supermodellene?). Det eneste jeg vet er at vi må lære oss å være fornøyd med sånn vi er. Vi må lære oss å akseptere at nesebeinet er litt skjevt. Vi er bare mennesker.

(lyrics: Christina Aguilera, Eminem, foto: privat)

- Er du stygg?

...

Alt jeg skulle gjort

Noen ganger sitter jeg bare og stirrer ut i lufta og tenker på alle tingene jeg skulle gjort.

Innleggene jeg skulle ha skrevet.

Bildene jeg skulle ha tatt.

Filmene jeg skulle ha sett.

Bøkene jeg skulle ha lest.

Stedene jeg skulle ha reist til.

Av og til lurer jeg på når jeg skal føle at livet har begynt. Det føles ikke akkurat som om man lever når man tilbringer halve dagen bak kassa i en kiosk og resten bak en dataskjerm. Kanskje jeg bare trenger å komme meg ut i verden, tenker jeg så, men når skal jeg gjøre det? Jeg har jobb fem dager i uka og to dager er ikke akkurat all verdens tid. Egentlig trenger jeg minst to uker helt for meg selv for å finne ut hva jeg vil med livet. Om ikke så lenge skal jeg i hvert fall komme meg litt bort. London here I come.


Kilde

Jeg har holdt taler som har ført til verdensfred

Jeg har seilt de syv hav.
Jeg har vært kjæreste med Peter Pan.
Jeg har vært en britisk prinsesse.
Jeg har oppdaget nye verdensdeler.
Jeg har holdt taler som har ført til verdensfred.
Jeg har vært livvakten til Obama.
Jeg har vært skuespiller i en film og blitt verdensstjerne.
Jeg har publisert omtrent tjue bestselgere.
Jeg er bestevenn med både J. K. Rowling og Emma Watson.
Jeg har giftet meg med Matthew Lewis.
Jeg har brukt magi.
Jeg har fått råd av Johnny Depp.
Jeg har løst krimgåter.
Jeg har reist jorden rundt.
Jeg har møtt den rette og fått barn.
Jeg har bodd i London og vært bestis med Daniel Radcliffe.
Jeg har vært meg selv 100%.

Jeg er en dagdrømmer, ferdig med det.



- Hva dagdrømmer du om?

Oksygen

Religion skremmer meg. Kanskje spesielt kristendommen. Det har ikke med uvitenhet å gjøre. Det handler om det jeg vet og det jeg opplever og det jeg føler. Jeg klarer ikke å tro. Det er ikke det at jeg vil tro heller, men jeg tenkte at det var viktig å få det frem. Jeg klarer heller ikke helt å forstå de som gjør det. Hvordan kan man tro på en gud som ikke har snakket med mennesker på tusenvis av år? Hvordan kan man tro på det som står i en bok som ble skrevet av menn som ønsket makt og penger? Hvordan kan man følge en religion som har tatt livet av og undertrykt millioner?

Jeg vet at det ligger mer i det religiøse. Man tror på en høyere makt og man tror på en god kraft. I prinsippet er religion noe positivt. Det som skremmer meg, er religiøse mennesker som vil tvinge religionen sin på andre. Som vil prøve å overbevise meg om at gud finnes. Jeg aksepterer at mange tror, selv om jeg ikke selv gjør det. Jeg tenker rasjonelt, logisk, vitenskapelig, kjedelig. Jeg holder meg til klare fakta og beviser. Jeg tror ikke på noe før jeg ser det. Noe som i grunn betyr at jeg ikke tror på oksygen eller vind.

Verden er fylt av mennesker som er overbevist om at de tror på er det riktige. Jeg tror at jeg har rett i at det ikke finnes en gud. I hvert fall ikke en gud som beskrives i religioner som kristendommen og islam og alle de andre. Jeg tror at jeg er blant de som forstår verden. Det rare er at kristne og muslimer og jøder og buddhister og hinduister tror akkurat det samme. De tror at de har rett. Derfor er det vanskelig å avgjøre hvem som står med fasiten. Har Jesus frelset oss og døde han for våre synder? Hører Gud oss hvis vi vender oss mot Mekkah og ber? Hva skjer med de av oss som har valgt feil tro? Hva skjer når livet vårt er over?



- Hva tror du?
- Hva skjer hvis man har valgt feil tro?

Happy Singles Awareness Day

Jeg er kanskje alene i dag. Jeg har kanskje ingen som kysser meg eller ber meg ut på middag. Jeg skal på jobb. Stå og selge brus og sjokolade hele kvelden. Kanskje er det best sånn. Da får jeg ikke tid til å tenke på at jeg er ensom. Hadde jeg hatt fri hadde jeg bare sett kjærlighetsfilmer, spist sjokolade og syntes synd på meg selv.

- Hva synes du om dagen i dag?

Les mellom linjene

Hvis alt ikke står skrevet svart på hvitt må man lære seg å lese mellom linjene.

Tenk om

Jeg har tenkt på en ting. Tenk om jeg våkner opp en dag og ikke klarer å skrive. Tenk om alle ideene jeg noen gang har hatt er borte. Tenk om jeg leser gjennom gamle tekster, hater dem og sletter alt sammen. Tenk om jeg aldri får skrevet ferdig bøkene mine.

 

Å stole på noen

Av og til synes jeg at det er veldig vanskelig å være meg.

I løpet av det siste året har jeg forandret meg veldig mye. Jeg vil si at jeg har utviklet meg fra å være en som aldri sier noe. Den som bare lytter, som stammer frem et ja- eller nei-svar på spørsmål eller som helst ikke vil ha noe med noen andre å gjøre. Jeg har lenge hatt problemer med å stole på folk og det største problemet har nok vært at jeg ikke har stolt på meg selv. Det siste året har jeg derimot fått flere venner, vært i et forhold og jeg har fått en jobb. Det har forandret meg mer enn jeg kan beskrive med ord.

I det store og det hele er jeg den samme. Jeg har de samme meningene og tankene. Forskjellen er bare at jeg er mer selvsikker. Jeg har begynt å stole på folk igjen. Jeg har begynt å tro på vennskap og kjærlighet igjen. Det er først i det siste at jeg har turt å si at jeg har mer enn 1-2 venner og det er først nå at jeg virkelig ser hvor viktig vennskap er for meg. Jeg tørr å snakke med vennene mine. Det er kanskje den viktigste forandringen som har skjedd. Jeg klarer å ha en samtale uten altfor mange pinlige pauser. Jeg klarer å si mer enn ja og nei.

Her kommer derimot den vanskelige delen: Å bli kjent med nye mennesker. Gjennom jobb møter jeg stadig nye kollegaer som jeg gradvis blir kjent med. Det går kanskje treigere for meg enn for alle andre, men sakte men sikkert klarer jeg å spøke og le og samarbeide med de jeg jobber med. Samtalene er likevel fortsatt noen ganger et problem. Det blir ofte sånn at de stiller meg et spørsmål og jeg svarer på det, men klarer ikke å stille et spørsmål tilbake. Det er derfor jeg er redd for å møte folk jeg har blitt kjent med gjennom nettet. Ikke fordi jeg er redd for å bli voldtatt og drept, men fordi jeg er redd for å skuffe noen.

På bloggen er jeg alltid meg selv. Det jeg skriver her kommer direkte fra hodet mitt. Direkte fra hjertet. Jeg klarer ikke alltid å være denne personen når jeg møter folk for første gang. Ikke andre eller tredje eller fjerde gang heller for den saks skyld. Derfor tørr jeg ikke å møte nye mennesker, for jeg vet at de vil bli skuffet. Man forventer jo at jeg skal være akkurat den samme på bloggen og på "ordentlig", men det klarer jeg ikke. For egentlig stoler jeg fortsatt ikke på noen. Ikke engang meg selv.

Jeg kunne ønske jeg var enda modigere og tok flere sjanser. Det er mye jeg gjerne vil, men trekker meg heller unna enn å ha en negativ opplevelse.

- Stoler du på andre? Stoler du på deg selv?

- Synes du det er vanskelig å møte nye mennesker?

Når alle andre sover

Av og til holder jeg meg våken helt til alle andre har lagt.

Ikke bare de jeg bor med, men alle andre også.

Det er ikke det at jeg ikke liker andre mennesker, det er bare det at noen ganger føler jeg meg bedre hvis jeg kan late som om jeg er den eneste som eksisterer.

Jeg liker ikke å være ensom, men jeg elsker å være alene.

Det er lettest å være alene om natta og da er jeg også for trøtt til å gjøre noe viktig og fornuftig. Jeg kan bare sitte her og la ordene flyte utover det digitale arket jeg har foran meg. Jeg kan lagre innlegg etter innlegg i utkast og la de ligge der til jeg publiserer dem i morgen eller i neste uke eller neste år eller kanskje aldri.

Av og til finner jeg noe jeg skrev en natt for mange måneder siden og jeg smiler litt av meg selv. Ler av mine egne tanker og ideer. Lurer på om verden vil være annerledes for meg om en måned.

Å dokumentere meg selv og forandringene i livet mitt er noe jeg trives med. Jeg skriver ikke kun for oppmerksomhetens skyld. Jeg skriver for å huske. For å minne meg selv om den jeg en gang var.

For jeg er ikke den samme nå som jeg var i går eller i fjor. Jeg forandres hele tiden. Akkurat som at du ikke kan trå i den samme elva flere ganger. Ting forandres. Man blir eldre, man blir gammel, man dør. Egentlig er det litt fint, selv om det er trist. Det er tross alt livets sirkel og det kan vi ikke gjøre noe med uansett.

Godnatt. Klokka er 01.43 mandag 07.02.11.

Slutt på tenårene, gitt

I morgen er jeg ikke lenger tenåring. I morgen er jeg gammel nok til å kjøpe sprit.

Jeg er stolt av å si at jeg fortsatt ikke har vært full. At jeg verken har snuset eller røyket. At jeg har sagt nei og stått for det jeg mener. Jeg har vært meg selv. Jeg har vært stormende forelsket. Jeg har fått hjertet mitt knust. Jeg har vært glad og jeg har vært trist.

Alder er kanskje bare et tall, men det er stor forskjell på å si at du er nitten og tjue, synes jeg. Tjue høres så mye eldre ut. Så voksent ut. Jeg er jo ikke voksen. Ikke enda. Jeg er ung og dum og uvitende. Jeg vil flytte til Neverland og aldri komme tilbake. Peter Pan og meg for alltid.

Fremtiden min er så usikker. Jeg vet ikke hva jeg vil og hva som vil skje. Akkurat nå vurderer jeg bibliotek- og informasjonsstudier, sosialantropologi, arkeologi og psykologi. Alle alternativene har noe ved seg som jeg liker og noe jeg ikke liker. Derfor er det så vanskelig å velge.

Hva med de som ikke blir hørt

I Norge har vi ytringsfrihet. I Norge ytrer vi vår mening om aldergrense på solarium og om blå eller rød regjering. Vi reiser stemmene våre, protesterer, krangler og prøver å løse konflikter. Her i Norge blir man i de aller fleste tilfeller hørt. Enten det er gjennom facebookkampanjer eller årsmøte i elevstyret. Hvis man virkelig vil bli hørt, finnes det tusenvis av mulighet for å finne noen som vil lytte.

Sånn er det derimot ikke for alle. Til og med i Norge har vi tusenvis av mennesker som ikke blir hørt fordi de i følge loven ikke eksisterer. Jeg snakker om de papirløse. Mennesker som Maria Amelie. Mennesker som ikke har en offisiell identitet, som lever i hemmelighet og i evig frykt for å bli tatt. De er usynlige og stemmeløse. De blir ikke hørt.

Rundt i verden er det uendelig mange eksempler på det samme. Mennesker som ikke blir hørt. Selv om vi tror og mener at verden har gått fremover, at fransk revolusjon og usa og demokrati og alt det der, har gjort verden til et bedre sted, er mange deler av verden like undertrykkende som for hundre, to hundre og enda flere hundre år siden. Kina er et eksempel. Egypt er et annet. Jeg vet ikke så mye om det som skjer i Egypt, men jeg vet at de per dags dato ikke har tilgang til internett. Noe vi tar som en selvfølge. De er stengt ute. De har mistet muligheten til å bli hørt av resten av verden. Nå går det rykter om at telefonettet skal stenges også. Plutselig blir folket i Egypt usynlige og stemmeløse for resten av verden.

Det er fint lite mennesker som meg kan gjøre for å hjelpe de som ikke blir hørt av noen. Jeg kan ikke redde verden. I hvert fall ikke alene. På en måte er jeg også stemmeløs. Kanskje har jeg noen få lesere som bryr seg om det jeg skriver, men hva har det egentlig å si? Hva vil dette innlegget bety i den store sammenhengen? Ingenting. I morgen er det glemt. I morgen forsvinner det nedover bloggen sammen med innlegg om valper og sjokolade. Det er kanskje derfor jeg ikke skriver om så mye viktig på bloggen. Selvfølgelig er det viktig å uttrykke sin mening om noe, men hva er poenget? Spiller det noen rolle om jeg publiserer dette innlegget eller ikke?

Jeg vil så gjerne gi de stemmeløse en stemme. Jeg vil så gjerne forandre verden. Men hvordan? Hvordan kan en jente på snaue 155 centimeter gjøre en forskjell? Hvordan kan jeg reise stemmen min og bli hørt? Og hva skal jeg si? Har jeg noe viktigere å si enn Jens Stoltenberg og Barack Obama? Hva får meg til å tro at jeg er så viktig? Har det noe å si om jeg velger å bare tenke på meg selv eller tenke på alle andre?

Hvordan skal man høre de som ikke blir hørt?

Dagdrømmeren

Jeg er en drømmer. Jeg har alltid vært en drømmer. Hver eneste dag har jeg kanskje ti-tolv forskjellige dagdrømmer og hver av dem kan vare i mange timer eller dager. De handler nesten alltid om fine ting, men noen ganger om triste ting også. De handler om kjærlighet og forelskelse og sorg og smerte. De handler om mennesker jeg elsker og har elsket. Mennesker jeg har mistet, mennesker jeg har og mennesker jeg ikke har møtt enda. De handler om fortiden og fremtiden og nåtiden. Det er dagdrømmene som har reddet meg gjennom alt som har vært vondt i livet mitt. Uten fantasien min hadde jeg ikke vært noe som helst.

- Dagdrømmer du?

Blir man noen gang for gammel til å ønske seg noe?

?

Jeg gjør det senere

Jeg er litt redd for at ingenting skal bli som jeg hadde tenkt. At alt skal bli rart og ikke fint. At jeg ikke finner det jeg leter etter og aldri får gjort alt jeg hadde tenkt. Det føles ut som om hele livet mitt forsvinner i "jeg gjør det senere" og "det kan vente til i morgen". Når skal jeg korrekturlese den første boka mi og sende den inn en gang til? Når skal jeg fortsette på bok nummer to? Når skal jeg finne kjærligheten og når skal jeg få barn? Jeg vet at jeg ikke engang er tjue enda og du kan si hva du vil, men tjue år er faktisk en stor del av livet. Når skal jeg ta meg sammen og ta kontroll over livet mitt? Når skal jeg bestemme meg for hva jeg vil? Jeg tror jeg tenker for mye. Tenker mer enn jeg handler. Jeg har ikke kontroll på noen ting selv om jeg later som jeg har det. Jeg er redd for å bryte sammen og ikke komme fremover. Tiden er snart inne for å velge. Jeg må bestemme meg. Jeg må ta viktige avgjørelser. Jeg er snart tjue. Herregud, jeg må gjøre noe med livet mitt.

Å dykke inn i hjernen min

Kvantitet sa Kan du skrive om hvordan du tenker? Hvordan ser verden ut fra din side? Er triste dager grå? Hvilke farger er de sterkeste? Lurer du på hva som er meningen med livet, leter du etter konklusjoner?

Jeg tenker i dialog. Det er vel egentlig et dårlig tegn, men det er faktisk helt sant. Jeg snakker til meg selv, diskuterer med meg selv og føler som regel at hjernen min har to personligheter. Skizofren, sikkert. Ofte (les: alltid) tenker jeg også på engelsk, noe som gjør det hele enda mer avansert. Hjernen min fungerer på de merkeligste måter. Noen ganger slår den seg fakisk helt av og jeg kan ta meg selv i å ikke tenke. Helt sant. Jeg kan stå og fylle brus i brusskapet og plutselig oppdage at jeg glemte å tenke.

Mye av tankeprosessen går også med til dagdrømming og fantasier*. Jeg skaper uendelig mange historier i hodet mitt hver eneste dag. Jeg er nok ikke den eneste som gjør akkurat det, men noen fantasier har jeg holdt gående i flere år! Lange og kompliserte historier med uendelig mange karakterer og settinger. Det høres kanskje spennende ut, men dere skal være glade for at jeg ikke skriver det ned for det ville bare blitt en ny Twilight-tragedie. Altså nedskrevne fantasier som ALDRI bør publiseres. Det er bra NOEN kan lære av Meyers feil... Hvor var jeg nå? Dette innlegget skulle ikke handle om å fornærme Twilight.

For meg er verden et sted jeg ikke forstår meg på. Noen ganger klarer ikke hjernen min å koble sammen at alle menneskene jeg møter hver dag har et eget liv og en egen måte å tenke på. Det at alle er individer og tenker selv og ikke har noe med meg å gjøre er... så stort. Jeg føler meg så liten og ubetydelig og verden er akkurat litt for stor. Noe jeg vet sikkert, er at verden er vakker. Jeg elsker å leve. Jeg kan begynne å gråte av fugler som flyr sydover eller når vinter blir til vår. Farger har aldri vært en stor del av min tankemåte. Ingenting blir grått når jeg er trist. Alt er alltid det samme, uansett hvordan jeg føler meg, og akkurat det er kanskje litt skummelt. Det at ingenting annet enn meg forandrer seg fra når jeg er sint til glad sier jo bare igjen at verden er større enn jeg klarer å fatte og at lille meg ikke betyr noe som helst i den store sammenhengen.

Jeg tenker veldig rart. Noen ganger tenker jeg på alle verdens problemer samtidig. Jeg lurer av og til på hvordan det er plass til alt sammen... Det meste av tankene mine holder jeg for meg selv. Av og til skriver jeg ned akkurat det jeg tenker når jeg tenker det, men jeg viser det aldri til noen og sletter det ganske fort. Jeg har flere ganger undret meg over og forsøkt å formulere meg om meningen med livet, men jeg stopper alltid opp før jeg kommer halvveis. Det er et annet kjennetegn ved min tankegang, at jeg avbryter tankeprosessen før den kommer langt nok. Det er nok derfor jeg aldri kan bli filosof.

* ikke sånne fantasier daaaaa.

- Hvordan fungerer hjernen din? Hva tenker du på? Hvordan ser verden ut for deg?

Flaggermus i magen

Av og til gruer jeg meg så mye til ting at jeg har helt flaggermus i magen. De flyr rundt og krasjer rundt i magesekken. Noen ganger biter de seg fast i magesekkveggene og nekter å slippe. Det resulterer i svettetokter og null søvn og mange tanker surrende i hodet. Som regel er det ikke på grunn av noe man egentlig trenger å grue seg til. Det er nesten alltid noe lite, noe ubetydelig, som ingen andre enn meg tenker på. Kanskje er det hva jeg skal si hvis jeg møter han på butikken eller hvordan jeg skal bli flinkere på oppsalg. Sånne små ting som er en del av hverdagen, men som egentlig ikke betyr så mye. Bare små ting som krever det lille ekstra av meg og gjør meg nervøs.

Ønske

Jeg kunne ønske jeg var en regnbue.

Kjærlighet: aldersforskjell og sånt

Hawar ville høre min mening om: aldersforskjell i et forhold og hva jeg liker at gutten gjør/sier/oppfører seg. I tillegg; hva er viktigst, utseende eller personlighet?


Kilde

Alder er et tall og det er ofte stor forskjell på mental alder og faktisk alder. Likevel har jeg visse grenser. De nedre grensen ligger på to år yngre, men det kommer veldig an på personen. Det finnes modne 17/18-åringer og det finnes de som ikke er fullt så modne... Når det gjelder eldre gutter er jeg ikke helt 100% sikker på hvor grensen går, men jeg ville nok vært veldig skeptisk til mer enn 5 års forskjell. Det forandrer seg sikkert når jeg er 30 år eller noe, men akkurat nå ville jeg nok ikke kastet meg etter en som var mer enn 24-25 år gammel.

Jeg liker ærlige gutter som vet hva de står for. Gutter som skiller seg ut i mengden og ikke er redd for å gjøre det. Jeg liker gutter som ikke følger mengden og er enig med alle andre. Det handler om å være et individ og stå for den man er. Akkurat hva han skal si og gjøre er opp til han, egentlig, så lenge han respekterer den jeg er. Han må vise omsorg og ikke kritisere hva jeg gjør eller hvordan jeg ser ut. Han må like meg for den jeg er. Det største nei-et i min bok er røyking. Det er et absolutt nei-nei. Røyker han er jeg ikke interessert. Snusing kan jeg alltids leve med, men helst ikke det heller.


Kilde

Jeg kan med hånden på hjertet og ti kniver i hjertet si at jeg ikke er opptatt av utseende. Personlighet står helt sentralt for meg og jeg har aldri forelsket meg i noen på grunn av utseende. Jeg forelsker meg i humor, i sjarm og i ærlighet. Alle er vakre på sin egen måte og det skal veldig mye til for at jeg kaller noen stygge. Det spiller ingen rolle hvordan vi ser ut, en dag blir vi alle gamle og rynkete og mister håret og da er det det som er i hjertet som teller. Noen får kanskje inntrykk av at jeg er opptatt av utseende fordi jeg er så opptatt av kjekke kjendiser, men det er virkelig noe helt annet. Det er bare min indre fjortis som kommer frem og hyler hver gang jeg ser en kjekkas i en film. Det er stor forskjell på det og kjærlighet.

- Hva er dine tanker om aldersforskjell i et forhold?

- Hva ser du etter i en gutt/jente?

Mitt møte med 2011

2009 var et fint år, men det var en ting jeg virkelig savnet. Å være en del av noe. I 2010 ble jeg det. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke hadde noen venner i 2009, men jeg vil påstå at jeg ikke kjente noen godt nok til å være den jeg ville være. 2010 ga meg muligheten til å bli mye bedre kjent med de vennene jeg hadde og bli kjent med nye mennesker. Jeg er ganske sikker på at 2010 er et av de beste årene jeg har hatt. Derfor er det litt mismodig å si farvel til dette året. Det er rart å skulle gå inn i et helt nytt år. Man føler på en måte at man starter på nytt, selv om forandringen fra livet mitt i dag og til i morgen sannsynligvis er veldig liten.

Jeg føler at jeg har større muligheter i møtet med 2011. Da jeg skrev et innlegg som dette i fjor, var det fylt av tanken om å ikke ha for høre forhåpninger. Jeg turte verken å håpe på kjærlighet eller vennskap. Jeg var redd for å forvente noe. Redd for å forvente for mye. Jeg ønsket å være åpen i møtet med det nye året, men i bunn og grunn var jeg negativ. I dag tenker jeg litt annerledes. Jeg håper og tror at 2011 skal bli bedre eller like bra som 2010. Jeg håper at jeg skal lære å være mer meg selv. Jeg håper at jeg vil møte mange nye mennesker som vil gjøre livet enda mer verdt å leve. Jeg håper at jeg finner ut av akkurat hva jeg vil gjøre med resten av livet mitt. Jeg håper på nye opplevelser, nye sorger og nye gleder.



- Hvordan møter du 2011?

"It does not do to dwell on dreams and forget to live."

- Albus Dumbledore

Jeg er så sliten at jeg aller helst bare vil sove. De siste dagene har vært konstant jobbing og jeg har vondt i hele kroppen. Nå ser jeg frem mot tre fridager fylt med lesing, sjokolade og nyttårsfeiring med gode venner. Jeg ser frem mot 2011 med et optimistisk smil. 2010 har vært et fint år og jeg har tro på at 2011 kan bli bedre. Harry Potter-filmene går mot slutten. Jeg skal jobbe, jobbe, jobbe. Jeg skal bestemme meg for studie og begynne på skolen igjen. Forhåpentligvis får jeg mange fine dager med gode venner og familien. 2011 - bare kom!



Kilde

- Er du klar for 2011?

Å fly

 




Noen ganger drømmer jeg ikke om annet enn at noen skal ta hånden min og fly meg til en annen verden. Neverland eller Narnia eller et helt annet sted. Et sted uten bekymring og tanker. Et sted hvor man bare kan fly rundt i evigheten og le og være til. Et sted hvor ingen dømmes, hvor alle settes pris på. Et sted hvor alt er et eventyr. En verden hvor alt er fint og ingenting er vondt. Everything was beautiful and nothing hurt.

Bildene er linket til kilder.

Mer

Det finnes mer mellom himmel og jord enn vi alle tror.


Foto og tekst: privat

Drømmen



Drømmen er å flytte inn på en liten bondegård like ved en skog. Der skal jeg ha 200 geiter, 100 høner og 50 katter og bo helt for meg selv. Bort fra alt mas og fjas. Jeg skal selvfølgelig ha internettilgang sånn at jeg kan snike meg inn her og oppdatere dere om geitekillinger og høner som legger egg. Det beste med denne drømmen er at jeg aldri trenger å tenke på noe annet enn å ta vare på dyrene og meg selv. Også får jeg helt sikkert supermye tid til å skrive bøker!



- Hva drømmer du om?

Å klare det umulige

Noen ting er sånt som man tenker at man aldri vil klare. Noen avgjørelser tror man at er umulige å ta. Noen ganger gjør det så vondt eller er så vanskelig at du bare vil gi opp. Likevel fortsetter vi å prøve. Igjen og igjen og igjen. Vi er jo mennesker. Det er sånt vi gjør. Noen ganger klarer man det umulige, men noen ganger er ikke det umulige like bra som man skulle tro. Noen ganger sårer man både seg selv og andre. Alt er mulig hvis man bare tror på det, men det blir vanskelig hvis man ikke kan tro at alt ordner seg. Det er menneskelig å ikke ville såre noen, men man gjør det likevel. Igjen og igjen og igjen. Det er nesten umulig å være menneske.


Foto: dører og vinduer, tekst: privat

Husk at dere fortsatt kan stille spørsmål her.

Hvis vi kunne fly

Jeg har lyst til å fly. Ikke med en stor maskin fra arbeidsplassen min, men med vinger på ryggen og vind i ørene. Egentlig tror jeg det kan være litt ubehagelig, for jeg tror det er kaldt hvis man flyr høyt oppe og jeg har ingen fjær til å beskytte kroppen. Jeg lurer på om det er mulig å fly med boblejakke. I så fall ville jeg tatt til vingene og flydd til Afrika eller New Zealand eller Kina. Så ville jeg svevd over alle stedene jeg alltid har hatt lyst til å se og studert de bittesmå flekkene som beveger seg rundt og som egentlig er mennesker. Jeg ville kanskje skreket litt og smilt bredt når noen kikket opp på meg og ble redde. Det eneste jeg egentlig ønsker meg til jul er vinger, for da kan jeg slippe unna akkurat som fuglene som flyr sørover når det blir kaldt.

Et liv bak masker

Vi tar på oss masker og later som om alt er bra selv når ingenting er det.

Når dagene blir lange og kulda setter inn.

Dagene er lange, nettene er lengre. 
Det er fortsatt bitende kaldt.
Jeg er sliten av å vente.

Edit: Hadde det enda vært julen jeg venter på... Jeg skal oppdatere dere om dette når tiden er inne.

Tvilling

Photobucket
Kilde

Noen ganger kunne jeg ønske at jeg hadde en tvilling. Jeg misunner alle som har det.

- Hva kunne du ønske?

Minus

Det er rart hvordan dager kommer og forsvinner i løse lufta.
Man våkner og har god tid og plutselig er hele dagen borte.
Jeg er redd for at livet skal være over før det har startet.
Det er så mange dager som føles bortkastet.
Som om ingenting har blitt utrettet.
Jeg kunne ønske døgnet hadde flere timer.
Jeg trenger mer tid.




Tenker noen det samme om meg?

Ofte lurer jeg på hvordan andre mennesker ser på meg. Hva tenker de egentlig om meg. Jeg tror at mange har gode tanker om meg, men jeg tror også at noen har vonde. Noen synes sikkert at jeg er dum eller rar eller merkelig eller snill eller stille eller fraværende eller vanskelig eller umulig eller slem. Det er umulig å ikke mene noe om de menneskene man møter hver dag. Vi dømmer alle hverandre. På godt og vondt. Jeg tror at veldig få kan påstå det motsatte. Det er derfor jeg lurer på hva folk tenker om meg. Noen ganger tenker jeg at en jeg møter er håpløs og da tenker jeg samtidig. tenker noen det samme om meg? Selv om jeg av og til gjerne skulle kunne lese tanker, tror jeg det er best å ikke kunne det. Som oftest er det nok greiest at man ikke får vite hva andre tenker. Det er ikke det at jeg tror at alle tenker vondt om meg, men kanskje er det noen jeg liker som gjør det og da vil jeg jo egentlig ikke vite det. Jeg vet jo at jeg er rar og klønete og litt dum og litt for snill og stille, men jeg lurer på hvordan jeg virker fra andres synsvinkel. Det er grenser for hvor lett det er å virkelig analysere seg selv.

- Hva tror du at andre tenker om deg?

Egentlig

Egentlig burde jeg sove akkurat nå, men jeg har altfor mange tanker surrende i hodet på en gang. Jeg skulle egentlig ønske det var en av og på-knapp for hjernen. Noen ganger trenger jeg å koble ut jeg også, men det vil ikke hjernen min ha noe av. Har du også problemer med dette?

Lykke

Uansett hvor lenge jeg venter og tenker at alt blir bedre etter hvert, vet jeg innerst inne at jeg tar feil. Man kan ikke alltid ta tiden til hjelp. Tiden leger ikke alle sår. Livet blir ikke superenkelt neste uke eller neste måned eller neste år. Jeg kommer til å måtte kjempe meg gjennom hver dag resten av livet. Selvfølgelig blir det noen oppturer, men jeg har garantert omtrent like mange nedturer i vente. Det er egentlig det som plager meg mest med livet jeg lever. Vissheten om at jeg sannsynligvis aldri kommer til å være fullstendig lykkelig. Det vil mest sannsynlig alltid føles som om noe mangler. Kanskje er det fordi jeg er den jeg er, men jeg tror egentlig de fleste har det på den måten. Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de er lykkelige? Hvis du kan det, både misunner og beundrer jeg deg. Det må virkelig være en god følelse å ikke ha noe å bekymre seg for eller noe å tenke tilbake på med sorg. Det må være fint å være lykkelig. Jeg håper at jeg kan oppnå det en gang, men jeg har ikke stor tro på at det vil skje.


Kilde

- Er du lykkelig?

Kjære dagbok

Å være seg selv

I år kler jeg meg bare ut som meg selv og i utgangspunktet er vel det skummelt nok.

Å være seg selv altså.

Jeg lengter

Photobucket
Link

London. London. London. London. London. London.
Jeg tuller ikke når jeg sier at London er favorittbyen min. Jeg tror kanskje jeg har nevnt det før... Alt i alt har jeg vært i London rundt 6-7 ganger (kommet ut av tellingen, hoho) og dere tenker kanskje "nå er hun vel lei", men neida! Drar gjerne tilbake 6-7 ganger til, jeg! Dessverre ser jeg ingen Londontur i nærmeste fremtid. Sukk. Sukk. Hjertesukk. Kanskje flytter jeg dit en gang. Kanskje når jeg er pensjonist. Ja, bestemor i London! Det skal jeg bli; London-bestemor.

- Hvilket sted liker du aller aller best i hele verden?

The scream


Jeg har lyst til å skrike og jeg vet ikke hvorfor. Verden er rar og jeg passer ikke inn. Æsj. (ps. tegningen er linket)

Jeg tror på:

Jeg tror kanskje ikke på Gud, men jeg tror på mange andre ting.

Jeg tror at verden er god og at livet er bra og at vi må gjøre det beste ut av det vi har.

- Hva tror du på?

Ikke gå, høst





Kjære høst, ikke gå din vei, vær så snill. Jeg har blitt så glad i deg, men jeg har kjent deg i så kort tid. Ikke gå enda. Kan vi ikke nyte gule og oransje blader i noen uker til? Kan vi ikke nyte solfylte formiddager og regntunge ettermiddager litt til? Kjære høst, ikke slipp Herr Vinter til enda. Han og jeg er uvenner og jeg vil ikke krangle med han helt enda. Bli litt til, kjære høst, ikke slipp inn minusgradene og snøen. Jeg trenger deg i et par uker til. Vær så snill.

En lilla genser

I løpet av kort tid har ti unge mennesker tatt sitt eget liv fordi de ikke fikk være seg selv. Aiyisha (19), Chloe (18), Asher (13), Seth (13), Billy (15), Raymond (19), Tyler (18), Caleb (14), Felix (17) og Cody (17) tok sitt eget liv fordi de ikke ble godtatt. De var alle homofile/lesbiske. Dagen i dag er satt av til å minne disse ti ungdommene og alle andre som har gått gjennom noe lignende. Hvis du støtter homofile og deres rettigheter og mener at de har lik rett til å leve som alle andre, kan du i dag ta på deg noe lilla. Mange vil kanskje si at det ikke hjelper å kle seg i lilla. Det vil ikke bli mindre homofobi eller færre selvmord fordi noen tar på seg en lilla genser. Ved å ta på deg en lilla genser, en lilla bukse eller en lilla truse akkurat i dag, kan du likevel vise hva du står for. At du ikke godtar at noen blir hengt ut på grunn av sin legning.



"Aiyisha Hassan, 19, of Marin County, California. She killed herself after struggling to come to terms with her sexual orientation.

Chloe Anne Lacey, 18, of Clovis, California. The trans teenager suffered depression and pressure to fit in with society.

Asher Brown, 13, of Texas, who shot himself on the day he came out to his parents

Seth Walsh, 13, of Minnesota, who died nine days after attempting to hang himself. He is said to have been bullied for being gay.

Billy Lucas, 15, of Indiana, who hanged himself. Classmates said he had suffered bullying.

Raymond Chase, 19, a student Johnson and Wales University, Rhode Island. He hanged himself in his dormitory. It is not yet known whether he had suffered bullying.

Tyler Clementi, 18, a student at Rutgers University in New Jersey. He jumped from a bridge after his roommate allegedly broadcast footage of him having sex.

Caleb Nolt, 14, of Indiana, who is said to have suffered anti-gay bullying.

Felix Sacco, 17, of Massachusetts, jumped from an overpass. Friends said he had been bullied.

Cody Barker, 17, of Wisconsin killed himself. He attended a support group for LGBT youngsters."
(kilde)

 

Dette er bare i USA den siste måneden. På verdensbasis er nok tallene mye høyere. Homofili er ikke noe man skal le av eller mobbe noen for. Det er like naturlig som alt annet. Vanligvis respekterer jeg at man har forskjellige meninger, men homofobi kan jeg ikke respektere. Aldri.

- Har du på deg noe lilla i dag?
- Hva tenker du om homofili og homofobi?

I natt

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg tenkte på deg og på dere og på fremtiden og på fortiden og på nåtiden. Jeg tenkte på hvor fint det er å gå tur i skogen og at det snart kommer kald snø og ødelegger. Jeg tenkte på fuglene som flyr sydover. Jeg tenkte på alle filmene jeg ikke har sett. Jeg tenkte på begynnelsen og slutten. Jeg tenkte på den boka jeg har lyst til å lese en gang til. Jeg tenkte på det diktet som minner meg om fine tider. Jeg tenkte på barn og barnebarn. Jeg tenkte på døden og livet etter døden. Jeg tenkte på sjokolade. Jeg tenkte på høstværet og kakao. Jeg tenkte på filmen ingen av oss forsto. Jeg tenkte at det snart er jul. Jeg tenkte på alt jeg vil gjøre som jeg ikke har gjort. Jeg tenkte på tatoveringer. Jeg tenkte på den dagen i fremtiden når noen vil gi ut boka mi. Jeg tenkte på hvor fint det er å fange små øyeblikk med kamera. Jeg tenkte på alle tingene jeg unngår fordi jeg ikke vil. Jeg tenkte på ting som ikke ble som jeg trodde. Jeg tenkte på hvor fælt det er å ha skrivesperre. Jeg tenkte på hvor mye tid jeg har kastet bort den siste uka. Jeg tenkte på Harry Potter og hvor mye jeg gleder meg til november. Jeg tenkte at jeg er feig. Jeg tenkte at jeg gleder meg til neste gang jeg skal ut og reise. Jeg tenkte at jeg vil tilbake til Roma og Paris. Jeg tenkte på hvor gjerne jeg skulle bodd ved havet. Jeg tenkte på ting jeg gruer meg til. Jeg tenkte på sjenanse og forandring. Jeg tenkte på at jeg er redd for mørket. Jeg tenkte at jeg måtte huske reprisen av beat for beat. Jeg tenkte at jeg måtte prøve å sove. Jeg tenkte på hvor vanskelig det er å sove når man har mye å tenke på. Jeg tenkte på deg og meg. Jeg tenkte på dere. Jeg tenkte på soloppgang og solstråler. Jeg tenkte på hvordan det ville vært å være en helt annen.



- Hva tenker du på når du ikke får sove?

Hva gjør man når livet står på vent?

Det er fredag. Du vet, den fine dagen før lørdag. Jeg våknet med et dundrende hode. Nå er klokka 4 og jeg har nesten ikke spist noe i hele dag. Jeg har søkt en haug med jobber. Jeg har sett på ulike utdanninger. Selv om jeg ikke har noen grunn til det, føler jeg meg litt... tom. Som om jeg er på et sted i livet mitt hvor jeg ikke vil være.

Som om alt er i ferd med å rase sammen.

Jeg hater når ting ikke er sikkert. Å ikke vite hva som skjer videre. Jeg vil at livet mitt skal komme ordentlig i gang og at jeg skal kunne tenke at ting er som de skal. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Jeg klarer ikke å se meg selv i et yrke eller i en bestemt fremtid. Dessuten har jeg verken gode nok karakterer eller inspirasjon til å komme meg videre i det jeg kunne tenke meg. Hva gjør man når livet står på vent? Når ingenting går fremover? Når alt har stoppet og virker fastlåst?

Alt jeg vil gjøre er å skrive historier, men for tiden har jeg ikke inspirasjon til det heller. Ordene former seg ikke lenger av seg selv. Jeg klarer ikke å skrive en setning uten å tvile.

Tross alt

Når jeg møter mennesker jeg ikke liker eller har noe uoppgjort med, prøver jeg å unngå dem. Mennesker som har sviktet meg eller såret meg. Selv om jeg for lenge siden burde vært ferdig med det, klarer jeg ikke å se dem i øynene og late som om alt er bra. Jeg vil være ferdig med å være bitter, men hvordan skal jeg klare det? Det er lett nok å sitte hjemme og si til meg selv at nå er jeg ferdig med det som skjedde for så og så mange år siden. Det er noe helt annet når smilet deres slår meg rett i ansiktet. Jeg har problemer med å tilgi, ikke fordi det bare er deres feil, men fordi vi aldri har snakket ut. Jeg fikk aldri vite hvorfor. Hvorfor var ikke jeg bra nok? Hvorfor sviktet du akkurat meg? Hva gjorde jeg galt? Jeg vil ikke rippe opp i fortiden. Jeg har kjempefine venner og andre mennesker som bryr seg om meg akkurat nå. Likevel påvirker fortiden meg hver eneste dag. Hvordan skal jeg kunne tro at jeg er bra nok når jeg ikke var det da? Alle andre enn meg er ferdig med fortiden. Hvorfor klarer ikke jeg å gå videre like lett som dem? Er det fordi jeg fortsatt er litt glad i dem, på tross av alt? Når skal jeg slutte å være bitter? Når skal jeg smile tilbake?


Her.

- Tenker du mye på fortiden?

2:37

Akkurat nå er klokka 2:37.


Midt på natta altså.


Her

Det at jeg sitter her og starter på et nytt blogginnlegg like før klokka tre på natta, strider mot alle naturlover. Vanligvis har jeg sovet i fire timer allerede. Bortsett fra i går, for da spilte jeg Sims 3 i tre timer mer enn planlagt. På vanlige dager (det vil si alle dager bortsett fra i går og i dag) er jeg så trøtt mellom ti og elleve at jeg ikke har noe annet valg enn å gå og legge meg. Som oftest er jeg også for trøtt til å lese.


Likevel sitter jeg altså her nå. Jeg vet ikke helt hvorfor. I morgen (eller egentlig i dag) kan jeg ikke sove til langt på dag heller. Jeg må opp i god tid før klokka tolv fordi jeg skal på klatring.


Jeg er en ganske dårlig ungdom. Klarer ikke å sitte oppe en hel natt engang. Herregud, jeg burde skamme meg. Samtidig synes jeg selv at jeg er ganske smart. Det er sikkert noen som får mye ut av å sitte våken hele natta og gjøre ingenting, men jeg foretrekker å sove. Jeg elsker å sove. Å drømme. For i det siste har jeg hatt helt utrolige drømmer (både fine og rare og dumme) og det er så deilig å våkne etter å ha sovet lenge og drømt masse.


Her


Det eneste som er litt teit, er at jeg er mest kreativ om natta. Kanskje det beste jeg har skrevet, skrev jeg sent på kvelden. Problemet er bare at jeg som regel er for trøtt til å være kreativ. Det hjelper ikke å ha masse ideer hvis man ikke klarer å holde øynene åpne.


Nei, nå må jeg legge hodet på puta før jeg blir overtrøtt. 


Nå var klokka plutselig 2:51

Fremtidige yrker?

  • Bibliotekar
  • Sosialantropolog
  • Sosiolog
  • Psykolog
  • Pirat
  • Spesialpedagog
  • Forfatter
  • Journalist
  • Museumsformidler
  • Butikkmedarbeider
  • Dikter

Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg vet at den kommer før jeg aner det.



- Vet du hva du vil bli?

Å ikke se muligheter

Et av de største problemene mine er at jeg alltid vet hva jeg ikke vil og hva jeg ikke passer med og ikke omvendt. Jeg hater at jeg ikke har evnen til å se muligheter. Det er ikke vanskelig for meg å se at jeg burde forandre meg, men forandring skjer ikke over natta. Derfor klarer jeg ikke å ta til takke med en jobb eller et prosjekt som kanskje kan passe meg en gang i fremtiden. Jeg trenger noe som passer den JEG er NÅ. Spørsmålet er bare om jeg skal prioritere meg selv eller penger. Jeg skjønner at jeg ikke kan få drømmejobben nå med en gang, men poenget mitt er at jeg ikke har noen drømmejobb. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg har ikke peiling. Akkurat nå svever jeg rundt i en liten boble og prøver å få beina ned på jorda. Det er virkelig ikke så lett som jeg trodde.


Her.

- Ser du muligheter eller umuligheter?

Fineste

Det fineste jeg vet er når noen sier at innleggene mine har gjort dagen deres bedre. Det er da det er aller finest å blogge.

Kattunger, sjokolade og Jane Austen

Det er så utrolig mye i verden som er forferdelig feil. Krig, fattigdom, rasisme, mobbing også videre. Samtidig er det utrolig mye som er riktig. Som forelskelse og kjærlighet og familie og film og bøker. Noen ganger hater jeg verden. Andre ganger ikke. Det gjelder å tenke på de riktige tingene. Å se det fine i verden og ikke det vonde. Man skal selvfølgelig ikke glemme det som er galt, men man kan ikke tenke på det hele tiden. Av og til er det greit å være egoistisk nok til å bare tenke på kattunger, sjokolade og Jane Austen.


Kilde

Det er rart

Det er rart å ikke tilhøre en skole. Å ikke tilhøre noe som helst. Annet enn en familie og en vennegjeng. Det er rart å være en som av samfunnet regnes som arbeidsledig. Å sitte hjemme og skrive jobbsøknader og håpe på at noen tar kontakt til slutt. Det er rart når ting ikke blir som man hadde tenkt. Hvis du hadde spurt meg for et år siden, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle være arbeidsledig og uten skoleplass nå. Jeg hadde fått meg en god latter og sagt at nei, jeg skal da utdanne meg rett etter videregående. Det at jeg kunne velge feil utdanning, slo meg aldri. Så nå sitter jeg her og vet nesten ikke hva jeg skal gjøre. Derfor tar jeg meg en lang tur med hunden, for jeg trenger pause fra søknader og jeg trenger å tenke.


Jeg vet at jeg har brukt bildet før, meeen kameraet mitt er tomt for strøm og laderen ligger i Halden. Tjohei!

- Hva er rart med livet ditt akkurat nå?

Tvil

Jeg får av og til kommentarer om at jeg virker så positiv og optimistisk på bloggen min. Det er litt rart, for jeg er som regel det helt motsatte. Jeg er en skikkelig pessimist og jeg klarer alltid å tenke på hva som kan gå galt. I det siste har jeg vært negativ til skolen, ikke fordi noen der har gjort noe galt, men fordi jeg er så skolelei og umotivert at jeg ikke får gjort noe som helst. Jeg har også begynt å tenke at jeg ikke passer inn, ikke først og fremst i det sosiale, men i selve yrket og utdanningen. Er det egentlig lærer jeg bør bli? Er det noe jeg vil passe bedre som? For å være helt ærlig må jeg si at jeg begynner å tvile. Tvile på at jeg har valgt riktig. Jeg er rett og slett i tvil om dette er det riktige for meg.

Samtidig vil jeg ikke være "hun som slutter". Jeg vil ikke gi opp fordi jeg har litt motgang. Jeg vil ikke skuffe eller såre noen, men jeg tenker også at jeg må følge mine egne behov... Kanskje jeg denne gangen må tenke bare på meg selv.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.


- Har du noen gang vært i tvil?

Tanker




Når du tenker på alt annet enn det du egentlig bør og skal. 

Siste søndagen i august

Nå har jeg sendt Tiril hjem med Timeekspressen og har nok en gang gått løs på en episode med Lost. Episodene har jeg sett så mange ganger før at jeg samtidig får tid til å tenke på andre ting. En av de tingene jeg tenker på, er skrivingen min. Helt siden jeg skrev ferdig en historie i juli, har jeg ikke skrevet annet enn disse diktene mine. Det er trist, for det jeg liker aller best er å skrive historier. Problemet er at jeg som regel føler at det er bortkastet tid. Hva er poenget med å skrive dem? Hvis jeg setter meg ned for å skrive, begynner jeg å tenke at jeg heller bør lese pensum eller jobbe med en innlevering. Litt rart er det egentlig, for jeg føler ikke at det er like mye bortkastet tid å se på tv. Da glemmer jeg liksom å tenke at det er ting jeg heller skulle gjort. 



- Hva gjør du på den siste søndagen i august?
Lille Frøken Norge

Lille Frøken Norge

21, Skedsmo

Julie, 21, Skedsmo
Evig pessimist. Liker hvaler og bøker. Blogger om alt i livet som ikke gir mening.

Kan kontaktes her: julie_phelps@hotmail.com



«For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.» (Tore Renberg)

Lille Frøken Norge

Kategorier

Arkiv

hits