Skriverier

Ok.

Ok. Du våkner om morgenen og du tenker at 'i dag skal jeg klare det'. Du står opp, du dusjer, du spiser. Følger hver rutine, hver vane. Du ser ut av vinduet. Sola skinner. Fuglene synger. Du tenker 'i dag er dagen'. Du tar kanskje oppvasken fra i går eller du rydder litt i skapet. Du tar en kikk på deg selv i speilet. 'ok,' tenker du, 'dette går. I dag skjer det.' Det første som møter deg utenfor døren er lyden av trafikken og alle menneskene som er ute og går. Det er nesten sommer. Gatene er tørre, det er varmt nok til å gå uten skjerf. Du går alene. Du kikker på menneskene rundt deg. Du tenker at 'i dag skjer det'. 

Så kommer tvilen. Er i dag virkelig dagen? Passer det ikke egentlig bedre i morgen? Du går og du går og du går. I sirkler. Rundt og rundt deg selv. Du stopper. Ser på menneskene rundt deg. De smiler. De ser deg ikke. Du ser dem, men de ser ikke deg. Er dette egentlig dagen? Plutselig ser du at du er akkurat der du startet. Utenfor din egen dør. Du går inn. 'ok,' tenker du, 'det kommer en dag i morgen.' Du ser deg selv i speilet igjen. Fortsatt den samme. Alltid den samme. Ok. 'Det er vel greit,' tenker du, 'å gjøre det i morgen i stedet, hva var egentlig så spesielt med i dag?' 

Kvelden kommer plutselig. Dagen som virket evig var over i løpet av et øyeblikk. Du er ikke trøtt, men du legger deg for å sove likevel. Du sovner ikke på mange timer. Du tenker at 'i morgen klarer jeg det', så sovner du endelig. 

Puslespillet

Nei, det kan ikke være sånn. Det må være noe mer. Dette kan ikke være alt. Det er åpenbart at noe mangler. Noe som skulle vært her, er ikke her. Finnes det noe som er mer irriterende enn å være ferd med å fullføre et puslespill og oppdage at den siste brikken mangler? Jeg mangler den ene blå himmelbrikken eller værhårene til den ene kattungen. Den siste og avgjørende brikken ligger glemt bak en eske på loftet. Kanskje finner jeg den en dag jeg leter etter noe annet. Kanskje finner jeg den aldri. Hva gjør man hvis puslespillet forblir uferdig for alltid?

Vent

Fornøyd i et øyeblikk, misfornøyd i det neste.

Lukker øynene og ser alt jeg prøver å glemme.

Herregud.

Hvordan havnet jeg egentlig her?

Hvem slukket lyset? Hvorfor er det mørkt?

Som regel går det bra. Jeg holder pusten når det trengs. Teller til ti når det er nødvendig. Holder fatningen. Fokuserer på det som er viktig. Legger ting bak meg. Fortrenger det som bør fortrenges.

Som regel går det bra, bare ikke alltid. 

Venter.

Hva venter jeg på?

Noe annet. 

Jeg vet ikke, men jeg tror det er sånn

Hei

Han visste ikke at han hadde knust hjertet hennes i tusen biter. Han visste ikke at hun var i ferd med å lime det sammen igjen. Han visste ikke at hun endelig følte at hun var ferdig. Han visste ikke at han ødela alt bare ved å si hei. 

Hva er forskjellen?

Hun følte at det ikke spilte noen rolle. Om hun var til eller ikke. Gjorde det egentlig noen forskjell? Hvis hun kun eksisterte i en annen persons fantasi eller drøm, hva så? Dagene ville uansett være de samme. Det var ikke noe hun kunne styre. Livet var det det var og det var det ingenting hun kunne gjøre noe med. Hvis alt allerede var forutbestemt, hva så? Så lenge hun ikke visste hvordan enden ville være, kunne hun alltids late som om enden var noe hun selv hadde valgt. 

The Big Bang

Verden endte ikke på en stormfull eller tåkelagt dag. 

Verden endte på en vakker sommerdag.

Det var over i løpet av sekunder. Et digert smell og så var alt borte.

Verden endte med The Big Bang. Så begynte alt på nytt.  

Hvor mange ganger hadde den samme verdenen eksistert uten at noen var klar over det?

Hender

Vi skulle erobre verden. Du og jeg. Jeg og du. Hånd i hånd. I dag gjør det vondt i magen å tenke på det. Jeg tenker; hva skjedde? Hvor ble drømmene av? Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk i magen når du strøk en finger over ryggen min. Jeg husker kriblingen når du kysset meg. Det er rart å tenke at det som skulle vare evig bare tok slutt. Vi skulle erobre verden du og jeg. Det var du som sa det først. Kors på halsen, sa du, vi skal gjøre det. Vi skal gjøre alt. Alt. Hva var egentlig alt? Hva mente du da du sa at vi skulle erobre verden? Jeg vet ikke engang hva du mente. Herregud. Hvorfor spurte jeg ikke? Trodde jeg at vi hadde hele livet foran oss? At jeg kunne spørre deg om tredve år? Jeg trodde det var ekte. The real deal, ikke sant. Plutselig var det over. Hva skjedde? Jeg er ikke sikker. Vi skulle erobre verden, det sa du jo. Du lovte. Likevel sitter jeg her alene. Jeg fryser på hendene. Hvor er du? Du erobrer verden sammen med en annen.  


Adam + Eva

"Se på meg, da."

Jeg hvisker ordene selv om jeg egentlig vil skrike. Se på meg. Se på meg nå. Du sitter med ryggen mot meg. Øynene dine er vendt mot vinduet og du viser ingen tegn på at du hørte hva jeg sa. Hendene dine holder fortsatt i konvoluttene.  

"Vær så snill, Adam."

Blikket ditt flakker litt, men du fortsetter å ignorere meg. Jeg merker at tårene er i ferd med å presse på og må trekke pusten dypt for å beholde kontrollen. Du puster også tungt og jeg tar meg selv i å lure på om du er i ferd med å begynne å gråte du også. Tanken slår jeg fort fra meg igjen. Selvfølgelig skal ikke du gråte. Jeg har aldri sett deg gråte før og jeg har ingen tro på at jeg vil oppleve det i kveld. Kanskje aldri.

"Hvorfor sa du ingenting?" sier du plutselig. 

"Hva skulle jeg ha sagt?"

Du svarer ikke. Stirrer fortsatt ut av vinduet og holder et godt tak rundt brevene. Jeg får lyst til å rive dem ut av hendene dine og løpe. Rømme. Aldri se meg tilbake. Likevel blir jeg stående. Stående på samme sted som jeg har stått i godt over en time. 

"Du kunne sagt noe," sier du til slutt og snur deg endelig mot meg. 

Det er verken sorg eller sinne i blikket ditt. Det er noe mye verre. Skuffelse. Jeg trekker pusten dypt igjen, men kjenner at et par tårer unnslipper øyekroken. Du reiser deg plutselig og går et par skritt mot meg. I et lite sekund tror jeg at du løfter en hånd for å slå og jeg lukker øynene. I stede kjenner jeg at brevene treffer hendene mine og uten å tenke meg om tar jeg dem imot. Du ser på meg en siste gang før du snur deg.

Du går ut av rommet. Jeg hører skrittene dine over parketten i gangen, jeg hører ytterdøra som går opp og smeller igjen. Jeg kikker på brevene jeg har i hendene. Ser i den retningen du forsvant. Jeg vet at du er borte og jeg vet at du aldri kommer tilbake. En del av meg er lettet, likevel faller jeg sammen og lar tårene rømme.



(tekst: privat, foto: lonedfx)

"You're beautiful"

"Let's dance," hvisket han i øret mitt med sin sterke amerikanske aksent.

Han var fra Chicago. Eller Las Vegas. Jeg var ikke helt sikker. Musikken var for høy til å høre hva noen sa og engelskkunnskapene mine lå langt under middels. Likevel skjønte jeg godt hva let's dance betydde og kom meg raskt opp på bena, om enn noe ustø. Han smilte til meg og tok hånda mi. Ledet vei mot dansegulvet. Flere snudde seg og stirret da vi gikk forbi. Det var kanskje ikke så rart. Han med sin svarte hud og jeg med min hvite. Han med sine 186 centimeter og jeg med mine 159. Blikkene plaget meg ikke. Jeg bare fulgte etter. Fulgte etter og kjente den sterke lukta av alkohol og etterbarberingsvann rive meg i nesa. 

Han sa noe idet vi begynte å danse, men jeg forsto det ikke, så jeg bare smilte som svar. Smilte og lente meg inntil kroppen hans. Han var nesten et hode høyere enn meg, men det stoppet oss ikke fra å bevege oss sammen til musikken. 

"You're beautiful," ropte han inn i øret mitt etter at vi hadde danset i godt over en halvtime. 

Musikken dundret i ørene mine. Ikke en eneste rolig sang på tre timer. Det dunket og dunket og dunket konstant. Hver sang hørtes etter hvert like ut. Jeg lente meg inntil han og lyttet til hjertet hans. Vi hadde funnet plassene våre bortgjemt i et hjørne igjen. Begge var våte av svette etter dansingen og temperaturen i rommet. Han holdt hånda mi og hadde allerede kysset meg fire ganger. Jeg holdt tellingen slik at jeg skulle få fortalt alle detaljer til venninnene mine dagen etterpå. 

"Do you want another drink?"

Jeg hadde for lengst mistet tellingen på antall drinker, men takket ikke nei til en til og en til og en til. Den ene sterkere enn den andre. Jeg merket at jeg begynte å miste kontrollen, men det spilte ingen rolle. Jeg tenkte ikke og ville ikke tenke. Alt var bra og han hadde sagt at jeg var beautiful. Han kysset nakken min og jeg kysset hans. Han hadde en hånd på hofta mi. 

"Do you wanna get out of here?"

 Han hjalp meg på bena og kysset meg igjen. Blikkene fulgte oss ut av lokalet, men ikke lenger. 

-

+

døra smeller igjen bak deg
du er ikke like sint når du kommer tilbake fire timer senere
jeg vil spørre hvor du har vært, men er redd for svaret
du lager middag og jeg setter på en vask
jeg dekker på bordet
du tar en røyk ute på terrassen
maten er god, men jeg sier det ikke
vinen passer ikke til, men du nevner det ikke
jeg kikker på deg og husker første gangen jeg så deg
du ser på meg og vi stirrer på hverandre en stund
jeg klarer ikke å holde smilet tilbake og du ler
jeg husker dagen da jeg forelsket meg i deg
du holder rundt meg
vi sovner på sofaen, men jeg våkner etter en time og legger meg på soverommet
vi sover hver for oss, men du er ved siden av meg når jeg våkner 

.

Selv med regnet dundrende utenfor kan jeg høre lyden av deg like tydelig som hvis jeg hadde satt cd-spilleren på fullt volum. Du nynner svakt på en melodi jeg ikke kjenner. Den er verken glad eller trist. Jeg hører at du drikker litt av kaffekoppen og at du sukker svakt idet du blar om på neste side i boka du leser. Vinden suser utenfor og jeg hører at regnet er i ferd med å gi seg. Uten å løfte blikket fra tastaturet foran meg vet jeg at lyset fra månen er i ferd med å presse seg gjennom skyene. Jeg fullfører et avsnitt i teksten jeg skriver, ser på det i noen sekunder og holder inne backspace til avsnittet er borte. Du reiser deg og forsvinner ut i gangen. Jeg hører at du fortsetter å nynne og stopper opp i arbeidet mitt idet jeg hører at du trekker ned. Uten å se på meg eller si noe som helst, setter du deg ned igjen og åpner boka. Regnet har sluttet helt utenfor og skyene er i ferd med å forsvinne helt. Månen gjør rommet litt lysere, men bare litt. Melodien du nynner på forandrer seg når du kommer til de siste sidene i boka. Jeg kikker bort på deg idet du leser den siste setningen. Øynene dine fokuserer ikke, men jeg ser på øynene dine at du er trist. Du legger boka fra deg og jeg vet at du føler at du har mistet en venn. Melodien er trist og du går og legger deg uten engang å kysse meg på kinnet. 

Verden venter ikke på noen

Verden er i ferd med å løpe fra meg. Jeg ser han et stykke foran meg på stien og vet at hvis han bare setter opp farta bittelitt, da løper han fra meg. Da forsvinner han i det fjerne og jeg må slite hvis jeg noen gang skal ta han igjen. 

"Hei! Vent da!" roper jeg etter han, "la meg bare få igjen pusten!"

Men verden venter ikke. Han fortsetter i fullt tempo. Verken roer ned eller snur seg for å se hvor jeg ble av. Jeg begynner så smått å løpe etter han. Strekker armene mot for å prøve å henge meg på. Det tar ikke lang tid før jeg blir for sliten til å fortsette. Jeg stanser. Ser ryggen hans forsvinne rundt en sving. Jeg forsøker å puste rolig. Forsøker å ikke tenke det verste. Jeg vet jo hvor den skal, tenker jeg. 

Jeg begynner å gå igjen. Ser ikke noe til verden, men vier det ikke mer enn en ussel liten tanke av og til. Lenge tenker jeg bare på meg selv. Mitt eget tempo. Mine egne regler. Bare meg selv. 

Plutselig blir jeg ensom. Som lyn fra skyfri himmel innser jeg at jeg er helt alene. Jeg ser rundt meg. Ingen. Bare uendelig mye av ingenting. Hvor ble det av verden? tenker jeg, hvordan havnet jeg her helt alene?

Jeg begynner å løpe. Spurte. Jeg løper raskere enn noen gang før. Glemmer å puste. Glemmer å tenke. Løper, løper og løper. Til slutt ser jeg ryggen hans. Han går i samme tempo som før. Akkurat litt for fort til at jeg klarer å holde følge over lengre tid. Han kikker litt på meg idet jeg tar han igjen. Det tar litt tid før han kjenner meg igjen, men når han gjør det, nikker han vennlig. 

"Hvorfor går du så fort?" spør jeg, "har du dårlig tid?"

Han nikker igjen. 

"Jeg har ikke dårlig tid," sier han, "men jeg har heller ikke tid til å vente. Jeg må fortsette fremover i samme tempo uansett hva som skjer."

"Men hvordan skal jeg klare å holde følge?"

"Du må ikke holde følge hele tiden," sier han og smiler, "bare ikke glem at jeg er her. Litt tid uten meg skader ikke, men du kan ikke leve hele livet uten meg." 

Det tar ikke lang tid før han har gått fra meg igjen. Jeg rusler stille i bakgrunnen. Ser ryggen hans. Passer på at den ikke forsvinner i horisonten. Passer på at jeg alltid vet hvor han er.

Jeg vet

Jeg vet at du er der lenge før jeg ser deg. Hører stemmen din og latteren som følger deg. Ser at flere løfter blikket. Jeg lurer på hva du tenker når du ser at jeg er der. For jeg vet at du ser meg. Jeg har aldri vært den mest synlige, men jeg er ikke helt usynlig heller. Latteren fyller rommet. Jeg ler jeg også, men unngår blikket ditt. Jeg hører alt du sier. Analyserer alle ordene. Hører ikke et eneste hint om at du vet at jeg er der. I et øyeblikk kikker jeg opp. Blikket vårt møtes så vidt, men jeg stirrer fort i en annen retning. I flere minutter kjenner jeg at blikket ditt er festet på meg. Det kiler i magen og jeg sitter anspent og venter på at du skal si noe. Ingenting skjer og bare minutter senere snakker du med de andre igjen.

Jeg reiser meg og forlater rommet. Bare en spør hva jeg skal og jeg svarer at jeg skal hente et glass vann. Latteren fortsetter selv om jeg blir borte. Det overrasker meg ikke. Jeg hadde ikke sagt et ord siden du kom og de fleste hadde sluttet å legge merke til meg allerede. De bare regner med at jeg bare kommer til å sitte der.

Selv om jeg egentlig ikke er tørst finner jeg et glass i kjøkkenskapet. Venter på at vannet i krana skal bli kaldt nok til å drikke. Jeg stirrer ut av vinduet. Det er helt mørkt ute og nabolaget virker stille. Det er mørkt i nesten alle vinduene. Bortsett fra i dette huset. Huset hvor du og jeg er sammen, men samtidig ikke. Jeg sukker. Lurer på hvor lenge det vil vare. Hvor lenge det skal drikkes før vi drar hjem for å sove ut rusen. Jeg holder en finger under vannet og kjenner at det er mer enn kaldt nok. Fyller glasset. Drikker. Fyller det igjen. Hører latteren fra stua og tømmer glasset.

Plutselig er du der. På kjøkkenet. Bare du. Bare jeg. Bare oss. Du stirrer på meg og jeg stirrer tilbake.

"Hei."

"Hei."

Hjertet mitt hamrer i brystet og jeg lurer i noen sekunder på om du hører det du også. Du kommer nærmere. Jeg håper at du ikke er full, men vet at du har drukket minst like mye som de andre. Likevel virker det som du har kontroll. Kanskje du ikke har drukket så mye likevel?

"Hvordan går det?"

Jeg trekker på skuldrene. Bestemmer meg for at jeg ikke kan se på deg og snur ryggen til. Stirrer ut på mørket utenfor igjen. Du stiller deg ved siden av meg. Hendene våre er bare centimeter fra hverandre. Jeg har gåsehud på armene.

"Fryser du?"

Jeg rister på hodet, men du legger likevel en arm rundt meg. Huden din mot huden min sender fyrverkeri gjennom hele kroppen. Det er som å få støt, men på en positiv måte. Du lener deg inntil meg.

"Jeg trodde ikke du skulle komme i dag."

"Jeg skulle ikke det... Jeg bare... Jeg kjedet meg og..."

Du stryker meg over armen.

"Jeg er glad for at du kom."

Magen min er full av sommerfugler. Jeg har ingen ord. Jeg er fullstendig slått i bakken av dine. En stemme som verken er min eller din ødelegger stemningen.

"Skjer'a?"

Du gir slipp på meg og snur deg. Ser på gutten i døråpningen, tilbake på meg og så tilbake på han igjen. Jeg ser på blikket ditt at du bestemmer deg. Jeg vet hvordan du ser ut når du er bestemt. Du sender meg et siste blikk. Et blikk som forteller meg alt. Så forsvinner du ut av kjøkkenet. Jeg ser etter deg og innser at øyeblikket er over.

Ingen legger merke til at jeg kommer tilbake, ikke engang du. Jeg setter meg ned. Hører latteren. Blir en del av veggen igjen.

 

 





Fake a smile

Jeg faker et smil i din retning. Vet at du ser meg og tror at det er helt ekte. Det er det samme hver gang. Et blikk i min retning og hjertet mitt knuser igjen. I tusen biter som aldri kan lappes sammen igjen. Jeg tar meg selv i lure på hvor mange ganger det har skjedd og hvor mye av hjertet mitt som faktisk mangler. Lurer på om delene kan erstattes. Du kommer bort. Sier hei. Hvordan går det? Bra, svarer jeg og faker et smil. Hvordan står det til med kjærligheten da, hehe. Vi ler bort spørsmålet. Falsk latter. Falske smil. Fake.

Du forsvinner etter å ha klappet meg på skulderen. Jeg lurer på om du vet at bare ved å ta på meg får du pulsen min til å stige farlig høyt. Svimmelheten kommer med det samme og jeg må sette meg ned. Puster tungt og håper at ingen ser meg. Spesielt ikke du.

Ingen ser meg. Ikke noe nytt der. Jeg kommer meg på bena igjen og bestemmer meg for at det er på tide å dra hjem. Det er ingen vits i å bli så lenge du er der. Da kunne jeg like gjerne stått på kanten av et stup.

Veien hjem føles uendelig lang. Når jeg er alene vandrer tankene alltid til deg. Til den tiden da smilene ikke var falske. Da spørsmålene ikke var vonde og svarene ikke ble ledd bort. Den gang da og hver gang når, tenker jeg. Den gangen da vi var sammen og hver gang når jeg er alene. Stjernene lyser opp den mørke himmelen over meg. Jeg får like vondt i magen hver gang jeg ser at det ene hjørnet på Karlsvogna er i ferd med å slukne. Det minner meg om hvor stort universet er og at ingenting varer evig. Det minner meg om hvor tilfeldig alt i verden egentlig er.

 

Jeg lurer på om aliens faker et smil en gang i blant de også.

Tilfluktsrommet

Det endte med et skudd. Rett i panna. Pang.  Game over.

Så våknet jeg brått. Svett og skjelven. Bare en drøm, tenkte jeg, bare en fuckings drøm. Jeg løftet bena ut av senga og ble sittende på sengekanten en stund. Det var fortsatt mørkt ute. Klokka kunne ikke være stort mer enn 3. Egentlig skulle jeg ikke opp før om fire timer, men når jeg først var våken... Jeg strøk en hånd over panna der kulen hadde truffet. Ingenting. Ikke noe blod, ikke noe merke. Ingenting.

En drøm. En drøm. En drøm.

Det var tomt for kaffe, selvfølgelig. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet. At kaffen skulle komme inn i leiligheten på magisk vis i løpet av natta?  Jeg stilte meg ved vinduet og strakk meg. Det var ingen å se ute på den mørke gata, men jeg visste at noen lett kunne skjule seg bak trærne i parken. Et sekund trodde jeg at jeg så en skygge, i det neste viste det seg å være en katt. Jeg sukket. Når skulle det ta slutt?

Brødet var tørt. Faen i helvete. Jeg spiste to skiver likevel. To skiver med gammel gulost midt på natta.  Det slår meg når jeg sitter der. Hvor lenge er det siden jeg sist sov på denne tiden? Det måtte være flere uker. Måneder kanskje. Det var akkurat som om en indre alarm vekket meg når det ble for mørkt ute. Jeg sov godt når sola sto høyt på himmelen, men når mørket kom var det akkurat som om søvn var unødvendig. Som om det var en million ting som var viktigere.

Jeg helte smulene i vasken og satte tallerkenen i oppvaskmaskinen. Den hadde sluttet å virke for flere uker siden, men jeg hadde lovet meg selv å fikse den i dag. Det var derfor jeg hadde hatt planer om å stå opp klokka sju. Nå som jeg allerede var oppe og lys våken tenkte jeg at jeg like gjerne kunne finne verktøyet med en gang. Det er godt med alt som er gjort, sies det. Verktøykassa lå i skapet på soverommet. Under skittentøyet. Under deler av boksamlingen. Jeg dro den ut og dro samtidig møkkete truser og bøker om andre verdenskrig utover hele gulvet. I noen sekunder ble jeg stående og stirre på rotet. Bannet lavt for meg selv. Så snudde jeg ryggen til det og bar med meg verktøyet ut på stua.

Jeg kom aldri så langt som til kjøkkenet for det eneste bilde jeg hadde på veggen stjal oppmerksomheten min. Jeg slapp verktøykassa ned på gulvet og ble stående midt i stua og stirre på bildet. Hvor lenge var det siden det ble tatt? Det måtte være ti år. Minst. Likevel smilte vi like bredt. Han og jeg. På blomsterengen i Sverige. Det var rart å tenke på at jenta på bildet og jeg var den samme. Samtidig visste jeg at vi ikke var den samme. Alt var forandret siden den gang. Jeg dro bildet ned fra kroken det hang på. Bannet. Det var over. Alt det var over. Ingenting kunne bli det samme igjen.

Jeg løftet bilde og verktøykassa med samme hånd. På kjøkkenet gjorde jeg mitt beste for å presse bildet ned i søppelkassa som allerede var overfylt. Når hadde jeg sist vært ute og tømt den? Det var kanskje ikke rart at hele kjøkkenet stinket. Jeg lukket skapdøren og stanken forsvant litt. Så åpnet jeg oppvaskmaskinen. Kikket inn mellom de møkkete glassene og tallerkenene. Holdt pusten for å ikke kjenne lukten av mugg og råtne matrester. Det var ikke vanskelig å se hva som var galt, jeg hadde ikke trengt verktøyet engang. Hele bunnen på maskinen var dekket av matrester. Vannet kom seg ikke gjennom. Den var tett.

Jeg hentet en pose og begynte å rive løs matrestene. Da jeg var halvveis var jeg i ferd med å gi opp. Vurderte å lukke maskinen og vaske alt for hånd de neste ukene. Jeg visste at jeg ikke kom til å gjøre det. Det ville bare ende med en vask full av møkkete kjøkkenutstyr. Dermed fortsatte jeg. Fjernet alt i løpet av en kort halvtime og var mer enn fornøyd med meg selv. Det slo meg at jeg ikke hadde tenkt på drømmen eller skyggen mens jeg hadde arbeidet. Jeg fikk plutselig vondt i hodet og småløp bort til vinduet. Hvem hadde holdt øye med meg da jeg ikke fulgte med? Som vanlig var det ingen å se, men jeg visste at det var gode til å gjemme seg. De var gode på å gjøre seg usynlige.

Jeg satte meg ned i sofaen med et høylytt sukk. Så ringte det på døra.


Tekst: privat, foto: Air and Water

Hvorfor skriving er viktig for meg:

Jeg er et kreativt menneske, men jeg kan ikke tegne eller male eller spille et instrument. Det eneste talentet jeg har er å kunne forme setninger og sette sammen historier. Hvis jeg føler at jeg er i ferd med å begynne å gråte, skriver jeg en historie. Hvis jeg er så glad at jeg bare vil skrike, skriver jeg en historie. Skriving er min måte å uttrykke meg på. Det er gjennom skrivingen at jeg forteller verden hvem jeg egentlig er. Det er bare når jeg skriver at jeg selv vet hvem jeg er og hva jeg står for. Noen tror kanskje jeg overdriver, men skriving er alt jeg er.

Forfulgt, kapittel 15

Holden sto ved vinduet på kontoret sitt med en hånd på pannen. Han stirret utover byen som hadde vært hjemmet hans i over femten år. Gjennom sine mange år i politiet hadde han opplevd mye forskjellig og det var ikke sjelden at sakene hans hadde fått en tragisk avslutning. Han hadde opplevd å få mennene sine skutt og han hadde blitt skutt selv. Han hadde sett fedre ta livet av barna og konene sine. Han hadde snakket med unge ranere som ville skaffe penger til strenge foreldre. Han hadde arrestert utallige biltyver og ranere. Han hadde løst mordgåter og skaffet hjelp til psykisk syke mordere. Det han derimot aldri hadde opplevd tidligere, var det han nå gikk gjennom. En direkte, personlig trussel mot en av sine ansatte.

I de første timene hadde han taklet situasjonen profesjonelt, men etter hvert som tiden gikk følte han seg mer og mer personlig involvert. Han hadde kjent Jørgen helt siden han startet på stasjonen for mange år siden og hadde møtt både Anja og lille Laura flere ganger. Tanken på at noe skulle ødelegge den lille familien gjorde han vondt og han tok seg selv i å tenke på sin egen familie hjemme i Danmark. Uten å tenke seg om plukket han mobiltelefonen opp fra lomma og slo nummeret til ekskona. Etter bare noen sekunder svarte hun i den andre enden.

"August?"

"Ja, det er meg..."

"Det var lenge siden..."

"Hvordan går det med ungene?"

"Jo... de har det bra. Annelise har begynt på ungdomsskolen og Aksel går i fjerde... de... hvorfor ringer du, August? Du har ikke gitt lyd fra deg på over fire år."

"Jeg... jeg ville bare høre stemmen din."

"Jeg legger på nå, August."

"Nei, vær så snill, la meg få snakke med barna, jeg vil bare høre stemmen deres."

Det var første gang han hørte barna snakke på over fire år og verken de eller han visste hva de skulle si. Samtalene ble derfor korte og etter at Aksel hadde sagt farvel, ble røret lagt på. Holden sukket og dro en hånd over hodet. Han ble stående ved vinduet en stund uten å røre seg. Utenfor vinduet gikk livet sin vante gang og viste ingen tegn til at en liten jente og moren hennes var borte. Trikken gikk som vanlig og små jenter og gutter var på vei til skolen uten foreldrenes tilsyn. Ingen ofret en tanke til kidnappere eller savnede mødre.

Det banket på kontordøra.

"Holden, vi har et spor."

Holden vendte blikket fra vinduet og over på politimannen som nettopp hadde kommet inn døra. Samtalen som fulgte var kort og sammenfattet. De hadde funnet en bil som svarte til vitnebeskrivelsen og de var i ferd med å søke gjennom den.

"Det er en ting til," sa politimannen til slutt.

"Ja?"

"Jørgen er borte han også."

Holden stirret på kollegaen og kunne ikke tro ordene han sa.

"Hva med Mikkel? Han som var sammen med han. Dere har forsøkt å ringe begges telefoner?"

Politimannen nikket.

"Vi sendte en bil til leiligheten for å ta med Jørgen hit, som du ga ordre om, men leiligheten var tom da vi kom dit."

"Noen grunn til å tro at... at han ble tatt?"

"Personlig tror jeg ikke det," sa politimannen, "Jørgens bil er også borte."

Holden bannet.

"Han har tenkt til å finne dem på egenhånd."

Forfulgt, kapittel 14

 

"Mamma, hvor er pappa?" sa Lauras stemme i mørket.

"Jeg vet ikke, Laura," hvisket Anja.

"Albert sa at han skulle komme hit til meg. Du og pappa skulle komme hit til meg. Hvor er pappa?"

"Han kommer sikkert snart."

Det ble stille. Laura lå på ryggen på gulvet med en liten lekebil i hånden. Hvor hun hadde fått den fra, var umulig å vite, men det var heller ikke viktig. Anja strøk en hånd over håret til datteren. Det hadde tatt Laura lang tid å løsne morens hender, men det virket ikke som om den lille jenta hadde tenkt noe over det. Albert liker å leke politi og tyv han også, mamma, hadde hun sagt, han liker best å være politi. Han liker å arrestere med håndjern for det har han sett på tv, men han har ikke håndjern så han trenger ikke nøkkel.

"Jeg har vært veldig redd for deg, Laura," sa Anja, "husker du hva pappa sa om å bli med noen du ikke kjenner hjem?"

"Men jeg kjenner jo Albert, mamma," sa Laura og satte seg opp.

"Kjenner du Albert fra før?" spurte Anja forsiktig, "før han hentet deg i barnehagen?"

Datteren nikket ivrig. Hun kjørte lekebilen over magen til Anja og smilte.

"Når kommer pappa?"

"Laura, dette er veldig viktig, hvor har du møtt Albert før?"

Tårene presset mot øynene igjen. Hadde noe foregått mellom en fremmed mann og Laura rett foran øynene hennes? Hvorfor hadde hun ikke sett det? Hvorfor visste hun ikke hvem Albert var hvis Laura gjorde det?

"Han gir meg is," sa Laura samtidig som hun kjørte bilen forsiktig over magen en gang til og så videre bortover gulvet, "tror du babyen liker is, mamma?"

Anja kvelte gråten og strøk en hånd over håret til datteren.

"Alle barn liker is," sa hun, "men Laura, jeg må spørre deg om noe viktig og du må følge med på det jeg sier."

Hun tok lekebilen ut av fingrene til Laura. Den lille jenta stirret på moren sin og i et sekund så det ut som om hun skulle gjøre seg vrang, men hun bet det i seg og nikket forsiktig. Øynene hennes festet seg på lekebilen da Anja begynte å snakke igjen.

"Når har Albert gitt deg is?" spurte hun, "og hvor har han gitt deg is? I barnehagen? Eller har han tatt deg med ut av barnehagen?"

"Jeg får is når jeg vil fordi jeg er flink," sa Laura, "og fordi Albert er snill."

Blikket hennes flakket mellom moren og lekebilen.

               "Laura, når har du fått is?"

               "Når jeg vil!" ropte Laura og reiste seg, "og nå vil jeg leke med bilen min, mamma!"

               Anja stirret på datteren. Det var sjelden at hun hadde sett Laura ordentlig sint. Tårene begynte å presse på igjen og hun visste at hun ikke ville klare å holde dem tilbake noe særlig lenger. Laura sto oppreist med armene i kors og stirret på henne og Anja rakte henne lekebilen. I samme øyeblikk, åpnet døra seg igjen og en mann kom inn i rommet.

Forfulgt

Har du 3 ord til meg?

Som de fleste sikkert har fått med seg, elsker jeg å skrive. Nå for tiden har jeg alltid minst et worddokument åpent. Planen fremover er å prøve å tjene litt penger på å skrive noveller. Det er ikke det at jeg skriver for å tjene penger, men når man først har noe man kan, er det greit å tjene litt penger på det. Spesielt når man skylder lånekassa over tjuefire tusen kroner. Akkurat nå har jeg litt startproblemer, så jeg lurer rett og slett på om du har 3 ord til meg som jeg kan bruke i en novelle. Temaet skal være kjærlighet, men ordene trenger ikke å ha noe med kjærlighet å gjøre. Det kan være hva som helst. Et navn, en ting, et adjektiv, et verb. Hva som helst!



- Har du 3 ord som jeg kan bruke i en novelle?

Fra livet og ned

Det skjedde så fort. I det ene øyeblikket gikk jeg på fotgjengerfeltet med musikk i ørene og i det neste åpnet jeg øynene i en sykebil. Sirener. Smerte. En stemme. Jeg forsøkte å reise meg opp, men klarte ikke. Jeg forsøkte å se på kroppen min, men blikket ville ikke flytte seg dit jeg ønsket. Det gjorde vondt, uendelig vondt, og jeg skrek. Akkurat hvor det gjorde vondt, klarte jeg ikke å avgjøre. Hele kroppen verket. Som om den var i ferd med å eksplodere. Jeg forsøkte å bevege på armene og beina mine, men de ville ikke samarbeide med hjernen.

 

"Bare ligg rolig," hørte jeg en stemme si. Det hørtes ut som den kom langt borte fra, "det kommer til å gå bra. Du har vært i en ulykke, men prøv å ikke tenke på det. Hva heter du?"

 

Jeg hostet. Ikke tenk på det? Kunne jeg tenke på noe annet? Hvorfor kunne jeg ikke huske å ha vært i en ulykke? Hvorfor kunne jeg ikke huske hvordan jeg hadde havnet i en sykebil? Navnet mitt. Hvorfor kunne jeg ikke huske navnet mitt?

 

Neste gang jeg våknet var jeg sikker på at jeg var død. Jeg hadde ingen kropp. Det føltes ut som om jeg svevde rundt i kosmos og at tid ikke eksisterte. Hva er egentlig tid? Jeg kunne ikke føle noe. Det gjorde ikke vondt lenger. Alt føltes riktig og bra. I et øyeblikk eller i en evighet følte jeg meg nesten glad og lykkelig. Det føltes som om jeg kunne fly. Fly over hav og land, bare at det ikke var noe å se. Det var verken lyst eller mørkt. Jeg forsøkte å åpne øynene, men øyelokkene ville ikke åpne seg.

 

Vent litt. Jeg hadde øyelokk. Kan man være død og vite at man har øyelokk? Jeg trodde ikke det. Var jeg ikke død? Hvor var jeg da? Hvor var kroppen min? Kan man leve uten å ha en kropp? Igjen forsøkte jeg å åpne øynene. Denne gangen klarte jeg det, men måtte lukke dem raskt. Det sved i øynene. Jeg hadde blitt blendet av det kraftigste lyset jeg noen gang har sett.

 

Etter en stund bestemte jeg meg for å prøve igjen. Mer forsiktig denne gangen og etter litt blunking kunne jeg endelig se ordentlig. Samtidig kom andre sanser tilbake. Jeg kunne høre. Det var noe som pep. Ikke som en sirene, men en jevn pipelyd. Pip. Pip. Pip. Hvert sekund. Rommet jeg var i luktet sterilt. Hva lukter egentlig sterilt? Sterkt og rent samtidig. Som om noen har vasket med en såpe uten parfyme. Som om det aldri har vært et åpent vindu i rommet. Som om aircondition blåser inn kald luft og lukt. Som om noen prøver å skjule spor av død og sykdom.

 

Blikket mitt var festet rett foran meg og der var alt hvitt. Etter en liten stund forsto jeg at det var en hvit dyne. Jeg løftet blikket litt og så en hvit vegg. Hvorfor var alt hvitt? Pip. Pip. Pip. Oppmerksomheten min rettet seg mot pipelyden igjen og jeg flyttet blikket mot venstre. Mot lyden. Det var en sånn maskin som de bruker på sykehus. Jeg hadde sett noe lignende før på tv, men jeg husket ikke hva den gjorde. Målte pusten eller pulsen eller blodtrykk eller noe annet. Pip. Pip. Pip. Jeg forsto at pipelyden bekreftet at jeg var i live. På en måte var det fint å vite at jeg var i live. Så slo det meg at det kanskje ikke var meg maskinen var koblet til. Derfor flyttet jeg blikket over på meg selv.

 

Noe, en slags ledning, var koblet til den venstre hånda mi. Jeg forsøkte å løfte den, men hadde ikke nok krefter. Det slo meg at jeg kanskje var blitt lam. Jeg forsøkte å røre på hånda igjen. Denne gangen kunne jeg se at fingrene mine rørte på seg. Jeg var altså ikke lam. Lettelsen gikk gjennom hele kroppen, men så husket jeg at jeg hadde en hånd til og to bein. Forsiktig forsøkte jeg å føle den andre armen. Den var annerledes enn den venstre, som den var noe mer enn den venstre. Jeg vendte blikket over på den. Det var noe som holdt den. En annen hånd.

 

Først da oppdaget jeg at jeg ikke var alene i rommet. Det var en som sov på sengekanten min. En med masse svart hår. Svart langt hår. En kvinne, men jeg klarte ikke helt å koble hvem hun var. Jeg visste at jeg ville vekke henne, for hvis jeg kunne se ansiktet ville jeg kanskje se hvem det var. Hvordan skulle jeg vekke henne? Etter en liten stund gikk det opp for meg at så lenge hun holdt hånda mi, kunne jeg klemme hennes uten noen særlig anstrengelse. Jeg klemte, men første gangen klemte jeg med feil hånd. Det var rart å ikke ha full kontroll, men jeg ble distrahert av pipelyden. Pip. Pip. Pip.

 

Til slutt klemte jeg med riktig hånd og kvinnen med det svarte håret bråvåknet. Jeg skvatt og lukket øynene igjen. Stemmen hennes ga gjenlyd i rommet.

 

"Cecilie?"

 

Jeg forsøkte å løfte øyelokkene igjen. De var så tunge. Jeg ville tilbake i kosmos, men jeg visste at det var umulig. At jeg ikke kunne velge. Jeg åpnet øynene forsiktig. Fikk se en kvinne jeg visste at jeg kjente. Hvorfor kjente jeg henne? Håret hennes sto til alle kanter. Hun hadde svarte ringer rundt øynene som et resultat av det jeg gjettet var både for lite søvn og for mye sminke. Blikket hennes var festet direkte på meg, hun stirret rett inn i øynene mine. Øynene hennes var øyne jeg kjente.

 

Mamma.

 

Hvorfor kunne jeg ikke si ordet høyt? Jeg forsøkte å forme ordene med leppene, men det kom ingen lyd ut. Hvorfor hadde hun klart å si noe og ikke jeg? Cecilie. Hvem er Cecilie? Er jeg Cecilie? Hvorfor visste jeg ikke hvem jeg var når jeg visste hvem hun var?

 

"Cecilie? Hører du meg?"

 

Jeg stirret på henne. Forsøkte å forme ordet igjen. Mamma. Pip. Pip. Pip. Mamma. Ordene kom ikke. Jeg klemte hånden hennes og hun klemte tilbake. Tårene kom til syne i øyekroken hennes. Mamma. Jeg ville si noe. Få henne til å slutte å gråte, men jeg kunne ikke.

 

"Kjære jenta mi," hvisket mamma, "det kommer til å gå bra. Det ordner seg."

 

Jeg visste at hun tok feil. I det øyeblikket fyltes øynene mine med tårer. De forsvant nedover kinnene mine og samlet seg langs hodet mitt på puta. Det kom ikke til å gå bra. Alt kom ikke til å ordne seg. Jeg forsøkte å røre på tærne. Ingenting skjedde. Jeg forsøkte å bøye knærne. Ingenting skjedde. Jeg forsøkte å snakke. Ingenting skjedde.  

 

Pip. Pip. Pip. 

Innblikk i fremtiden

Jeg sitter med en varm kaffekopp i den ene hånden og en bok i den andre. Det er ikke så lenge siden jeg begynte å drikke kaffe og jeg har enda ikke vendt meg til smaken, men jeg liker lukten og varmen. En katt stryker seg langs bena mine og mjauer. Jeg legger fra meg boka og slipper katten ut gjennom inngangsdøra. Den spaserer over veien og forsvinner inn i skogen. Jeg studerer den helt til den blir borte. Så vender jeg blikket mot den lille hageflekken til venstre. De to sønnene mine er seks år gamle og fekter hverandre med to pinner. Det tar noen minutter før de legger merke til meg der jeg står i døra. Den yngste av dem, han ble født seksten minutter etter den andre, løper bort til meg og spør når pappa kommer hjem. Snart, sier jeg og smiler. Han lyser opp før han løper tilbake til broren og de fortsetter å fekte. 

Klokka nærmer seg fem og mannen min kjører opp innkjørselen. Jeg ser han fra vinduet på kjøkkenet der jeg står og vasker en kjele. Han legger ikke merke til meg. Han er altfor opptatt med å løfte den lille datteren vår ut av bilen. Guttene stormer over han med det samme han kommer inn døren. Jeg overtar jenta og kysser samtidig mannen på kinnet. Middagen står klar på bordet og jeg sender guttene ut på badet for å vaske hendene. Vi spise middag sammen og snakker om dagen vår. Vi snakker om skolen til guttene og om jobben min og om jobben til mannen min. Datteren begynner å gråte når hun ikke får saft til middagen. 

En av guttene får ikke sove den kvelden. Han ligger i senga si, men sovner ikke. Etter noen timer lar vi han komme inn på stua og se på tv. Da sovner han etter bare noen minutter. Faren løfter han opp og legger han tilbake i senga. Han kommer tilbake inn på stua, gjesper og sier at han går og legger seg. Jeg nikker. Han kysser meg og forsvinner opp trappa. Jeg skrur av tv-en og plutselig er det helt stille. Noen klorer på terrassedøra. Jeg slipper katten inn og går og legger meg jeg også. 



- Hvordan blir fremtiden din?

Nora

Nora.

Alltid alene.

På rommet.

På bussen.

I gangen på skolen.

Ensom.

Som om verden går forbi i full fart.

Oversett.

Misforstått.

Hvorfor er det ingen som ser og forstår?

Hvorfor er Nora alene?

Annerledes.

Rar.

Men ikke egentlig.

Egentlig som alle andre.

Bare helt alene. 


637748540,636870698,636066686.jpg

http://ojennao.tumblr.com/ 

Jeg vet det

En mann smiler og ler. Datteren hopper oppspilt opp og ned foran han. Hun vil så gjerne. Vær så snill. Vær så snill. Ja vel da, sier han. Den vesle jenta løper av gårde og forsvinner inn i folkemengden. En hånd tar tak i mannens. Lepper kysser han i nakken. Det er derfor hun alltid spør deg, du sier alltid ja. Han nikker og ler igjen. Hun har det etter deg, jeg kan ikke si annet enn ja til deg heller. Han drar en hånd gjennom håret hennes, stryker henne over kinnet. Kysser leppene hennes. Vi har ikke dårlig tid, vi kan bli her hele dagen. Han legger en hånd rundt hofta hennes og hun nikker rolig. Jeg er glad vi gjorde dette, det er lenge siden vi gjorde noe sist. Unnskyld, hvisker han. Ikke si det, ikke si unnskyld. Det er så mye på jobben, fortsetter han, jeg savner deg. Jeg vet det, jeg vet at du savner meg og jeg vet at det ikke er din skyld. Han klemmer henne inntil seg. Det skal bli annerledes fremover, jeg lover. Jeg vet det, hvisker hun, jeg vet det. 


Forfulgt, kapittel 13.

Dette ble så rart og dårlig at jeg har lyst til å slette det, men jeg orker ikke å skrive dette kapittelet en gang til.

---

Kapittel 13.
Jørgen konsentrerte seg om å puste riktig. Han var fordypet i tanker og enset ikke menneskene rundt seg. Hvorfor? Spurte han seg selv. Hvorfor nå? Han hadde jobbet som politimann i mange år nå, og ikke en dag hadde gått uten at han hadde tenkt på konsekvensene arbeidet hans kunne få. Likevel hadde han innerst inne aldri trodd at det ville skje. Han forsøkte å tenke tilbake på de siste månedene. Forsøkte å finne noe som kunne hjelpe han med å finne igjen familien sin.

Anja hadde sagt at hun kunne føle at Laura fortsatt var i live. Det var noe av det siste hun hadde sagt før Jørgen etterlot henne alene i leiligheten. Jeg føler henne, Jørgen, hun lever. Han prøvde å kjenne etter. Kunne han føle at Laura fortsatt var i live? Eller kunne han føle at noe var borte? Kunne han føle at hun var død? Hva med Anja? Kunne han føle henne?

Noe presset på fra innsiden av hodet. Smertene kom ikke gradvis, men plutselig, og han bøyde seg fremover i smerte. Etter noen minutter reiste han seg og gikk nesten i blinde inn på kjøkkenet. Han merket at noen fulgte etter og hørte at denne personen sa noe, men han gjorde ikke noe for å bekrefte at han hørte. I stede begynte han å rote gjennom skuffer og fant til slutt det han lette etter. Han fylte et glass med vann og svelget tre tabletter. Så satte han seg ned ved kjøkkenbordet.

"Jørgen," sa en stemme og han visste med en gang at det var Mikkel som snakket, "er du sikker på at alt er bra med deg? Skal jeg ringe en lege?"
Han ristet på hodet.
"Ingen lege," sa han, "det går fint, jeg bare... jeg bare klarer ikke å..." Han rettet seg opp. "Jeg vet ikke hvor hun er, Mikkel, jeg vet ikke hvor de er."
"De kommer til å finne dem, Jørgen," sa Mikkel. Han prøvde å høres rolig ut, men stemmen skalv.

De satt der i stillhet en stund. Mikkel med ansiktet begravd i hendene sine og Jørgen med blikket på veggen. De var alene i leiligheten. Mennene som hadde undersøkt den var for lengst ferdige og hadde forsvunnet uten at Jørgen hadde merket det. Hadde det ikke vært for at det var helt stille, hadde ikke Jørgen hørt lyden av mobiltelefonen som han hadde glemt på stuebordet kvelden før. Da han hørte den, spratt han opp fra stolen og løp inn på stua.

Displayet på telefonen viste A. Holden.
"Holden."
"Jørgen, vi har snakket med alle i bygningen og vi har to vitner som sier det samme. To svarte biler ble sett utenfor omtrent tjue minutter før Mikkel kom til leiligheten. Tre svartkledde menn kom ut av bilen, to gikk inn i bygningen samtidig som en ble stående igjen ute. Et av vitnene kan bekrefte at mennene kom ut igjen og at de... løftet på noe."
"Signalement?"
"Få detaljer, det var mørkt og de var kledd i mørke klær. Et av vitnene la merke til deler av nummerskiltet på en av bilene. Vi forsøker å finne resultater på stjålne biler, men vi har ingen treff så langt."
"Jeg vil gjøre noe, Holden, jeg kan ikke bare sitte her."
Det ble stille i den andre enden, han hørte at Holden sukket tungt.
"Jeg tror ikke det er så lurt..."
"Jeg driter i hva som er lurt," avbrøt Jørgen med, "jeg kan ikke bare sitte her."
"Greit, men du jobber fra kontoret og bak en datamaskin. Jeg vet ikke hva vi kommer til å finne når vi finner dem, Jørgen, men jeg vet at du ikke skal være til stede. Møt meg på kontoret om en halvtime."
Idet Holden la på, bannet Jørgen høylytt. Han snudde seg mot Mikkel som sto like bak han.
"Jeg kan ikke sitte bak en datamaskin mens de er i fare, Mikkel, vil du hjelpe meg?"
 Mikkel nikket.
"Du er ikke den eneste som vil finne dem, Jørgen."

Forfulgt, kapittel 12

Hvis noen fortsatt leser denne, så beklager jeg at det har tatt så lang tid. Jeg har hatt problemer med skrivesperre i lang tid nå...

---

Kapittel 12.
Alt hun kunne høre var hostingen til Laura som fortsatte og den svake lyden av at den andre personen i rommet pustet. Plutselig ble det helt stille. Ingen hosting, ingen pusting.
"Laura?!" ropte Anja desperat.
Øynene hennes begynte å venne seg til mørket og hun kunne se en mørk skikkelse som reiste seg. Selv om hun ikke kunne se annet enn konturene, var det ikke tvil om at det var en stor mann. En mann hun aldri kunne ta opp noen kamp med så lenge armene var bundet. Ikke at hun ville hatt en større sjanse hvis armene var frie.
"Vær så snill, hjelp henne, hun kan ikke... vær så snill," hikstet hun.
I mørket kunne hun se at mannen bøyde seg ned mot gulvet og plukket opp en liten klump. Den lille klumpen viste ingen tegn til å bevege på seg. Anja krøp seg sammen på gulvet og kjente at tårer rant nedover kinnene. Mannen stoppet like ved henne og bøyde seg ned. Han la klumpen på gulvet rett foran henne.
"Laura," hvisket hun, "Laura?"
"Vær stille," sa mannen.
Stemmen hans var grov, men det var umulig å avgjøre om han var ung eller gammel. På nært hold fikk Anja et glimt av øynene hans, de var grå og store. Det var ingenting kjent med verken øynene eller stemmen. Hun hadde aldri sett denne mannen før i sitt liv.
"Hvem er du?" hvisket hun, "hva...?"
"Vær stille, sa jeg," sa mannen før han rettet seg opp og gikk bort fra henne.
Uten å si noe mer, uten å forklare, forsvant han ut døra han hadde kommet inn gjennom. Anja oppdaget plutselig at hun holdt pusten og trakk raskt inn frisk oksygen. Så lente hun seg over datteren som lå like foran henne.

"Laura," hvisket hun og kjente at tårene nok en gang presset på.
"Mamma?" svarte en svak stemme.
Anja hikstet og blunket da hun ikke lenge klarte å holde tårene tilbake.
"Laura, vennen min, mamma er her, jeg er her," sa hun med ustø stemme, "har du vondt noe sted?"
Den lille kroppen foran henne rørte på seg og etter litt satte hun seg opp.
"Fikk ikke puste," sa hun, stemmen hennes skalv.
"Jeg vet det, vennen min, men det går bra nå, ikke sant? Alt er bra med deg, ikke sant?"
Laura nikket.
"Albert, Albert hjalp meg," sa hun.
"Laura, hvem er Albert?"
"Albert er snill," hvisket Laura, "Albert hjelper meg og gir meg is."
Anja studerte datteren i mørket. Hun klarte ikke å si noe og hun måtte beherske seg for å ikke fortsette å gråte. Tårene hennes ville bare skremme Laura mer, det visste hun. En liten hånd strøk henne over kinnet.
"Ikke gråt, mamma, det går bra. Albert er snill."

Forfulgt, kapittel 11

Kapittel 11.
Anja våknet av en intens smerte hodet. Det føltes som om det skulle sprenge og av ren refleks tok hun seg til pannen. Først da var det hun innså at armen ikke lot seg bevege. Den satt fast, bak ryggen hennes. Hun blunket kraftig og kikket rundt seg. Mørket rundt henne var ugjennomtrengelig. Frykten grep plutselig tak i henne og hun forsøkte å sette seg opp. Hele kroppen sviktet samtidig og hun ble liggende uten å røre seg.

Da pusten hennes etter en stund begynte å roe seg, prøvde hun å lytte etter lyder. Hun visste ikke hva hun egentlig lyttet etter, men ettersom minuttene gikk forbi ville hun gi hva som helst for en hvilken som helst slags lyd. Den første lyden hun hørte, var en svak hosting. Akkurat hvor den kom fra var hun usikker på, men den var ikke langt unna.
"Hallo? Er det noen der? Vær så snill, hallo?"
Hostingen fortsatte, og plutselig slo det Anja at det var noe kjent med den. Som om hun hadde hørt akkurat den samme hostingen før. Laura?
"Laura? Vennen min, er du der?"
Det ble ikke slutt på hostingen, den hadde blitt verre. Kroppen hennes stivnet i skrekk. Hun kjente hostingen så altfor godt. Laura fikk ikke puste.
"Laura, hør på meg," sa hun desperat, "mamma er her nå, slapp av. Pust dypt inn og ut, sånn som jeg har lært deg, husker du?"

Gråten satt i halsen og hun kjente at hun snart ikke kunne holde tilbake tårene. Hvor lang tid kunne Laura holde på slik før hun mistet bevisstheten? Hun prøvde å kjempe seg opp igjen, men det var umulig. Kroppen ville ikke reagere. Panikken grep tak i henne og hun begynte å rope.
"Hallo!? Er det noen her?! Dere må hjelpe datteren min! Hun får ikke puste! Hun har astma, dere forstår ikke; hun får ikke puste!"
En ny lyd fikk henne til å slutte å rope. Lyden av en dør som gikk opp og som sekunder etter lukket seg. Så kom lyden av skrittene. Like ved henne, men hun kunne fortsatt ikke se noe. Det var like mørkt som tidligere.
"Vær så snill, hjelp henne," hvisket Anja.
Lyden av Laura som hikstet idet den nye skikkelsen i rommet løftet henne opp, ga Anja en ny giv og hun prøvde igjen å kjempe seg opp.
"Ikke gjør henne noe," sa Anja høyt og kom seg endelig opp i sittende stillingen, "vær så snill."

Forfulgt, kapittel 10.

Kapittel 10.
Med det samme Anjas nummer viste seg på displayet på Jørgens mobiltelefon kjentes det ut som om han fikk hjertet i halsen. Noe var galt. Han visste ikke hvordan han kunne være så sikker, men det viste seg at magefølelsen hans fikk rett. Mikkels ord var harde å fornøye, men Jørgen var en godt trent politimann og var god på å holde hodet kaldt. To minutter senere satt han i en patruljebil sammen med Holden. Blålysene var på. De sa ingenting til hverandre.

Da bilen endelig stanset, var Jørgen den første til å komme seg ut. Uten å nøle løp han opp alle trappene til leiligheten og rev opp døra. Mikkel hadde sett dem komme fra vinduet og sto derfor like innenfor døra og ventet. De sa ingenting til hverandre, og Jørgen stormet forbi ham. Løp gjennom alle rommene. Ropte på Anja.

I mellomtiden kom fire andre politimenn løpende etter opp trappene. Dørene i oppgangen åpnet seg og nysgjerrige ansikter kikket ut. De hvisket lavt seg i mellom, men turte ikke å spørre politiet om hva som foregikk. De ville få vite det før eller senere uansett.

Jørgen var plutselig veldig svimmel. Alt ble plutselig svart, og så våknet han plutselig av at han lå på gulvet og stirret opp på kollegaene.
"Går det bra?"
Det var Holdens karakteristiske stemme som snakket, og Jørgen fikk øye på en hånd. Han tok den og kom seg på bena. De skalv, men han klarte å kontrollere dem.
"Anja?"
"Vi må ikke tro det verste, Jørgen," sa Holden rolig og gjorde tegn til at to av politimennene skulle gjennomgå leiligheten, "tror du Anja kan ha gått ut for å lete etter Laura?"
"Nei," hvisket Jørgen, "nei, jakken hennes. Jakken hennes henger i gangen. Det er iskaldt ute... hun ville aldri..."
Holden nikket.
"Jeg og Andersen vil snakke med de som bor i leilighetene i oppgangen. Jeg foreslår at du blir her sammen med vennen din så lenge, jeg er nødt til å ta deg av saken, du er for involvert. Lag kaffe og sett deg ned."
"Ikke faen."

Blikkene deres møttes. Det var tydelig at ingen av dem ville gi seg på dette. Holden sto fast på at Jørgen ikke kunne involveres i etterforskningen og Jørgen sto fast på at han ikke ville sitte og vente. Hadde det ikke vært for at Mikkel brøt inn, hadde sannsynligvis Jørgen vunnet kampen.
"Jørgen, jeg tror han har rett, det er ingenting du kan gjøre," sa Mikkel, "sett deg ned. Jeg lager kaffe."

Ufrivillig satte Jørgen seg ned i sofaen, og fulgte Holden med blikket idet han forsvant ut i gangen. Døra smalt igjen bak ham. Alt som var igjen av lyd var Mikkels romstering på kjøkkenet og stemmene til to politimenn som fortsatt jobbet med å gjennomgå leiligheten. Jørgen begravde ansiktet i hendene. Først da merket han at pannen var svett og han tørket seg på genseren. Anja, tenkte han, hvor er du?

"Kaffe," sa Mikkel og rakte Jørgen en rykende varm kopp.
Han satte seg ned ved siden av Jørgen.
"Hvem kan gjøre noe sånt som dette?" spurte Mikkel forsiktig.
Jørgen drakk litt kaffe. Han brant seg på tungen, men han enset det ikke. Hendene hans skalv, og selv om han prøvde å beherske seg ville de ikke stanse.
"Jeg vet ikke," hvisket han, "jeg trodde... men... jeg vet ikke."
"Hva trodde du?"
"Jeg jobbet med en sak for noen år siden, en mann mistet kone og barn. Jeg trodde det var han som gjorde dette for å hevne seg."
"Hva fikk deg til å endre mening?"
"Det var ikke han som hentet Laura i barnehagen."
"Og du tror ikke han kan samarbeide med noen?" foreslo Mikkel.
"Kanskje," svarte Jørgen, "kanskje..."

Forfulgt, kapittel 9

Kapittel 9.
Mikkel var gift og hadde tre barn mellom tre og åtte år. Han hadde mer enn nok å stri med på hjemmebane, men hadde ikke vært i tvil da Jørgen ringte og fortalte ham om hva som hadde skjedd. Selvfølgelig ville han være der for Anja. De hadde vært venner helt siden Anja hadde begynt å jobbe på samme skole som han for seks år siden.

Da Jørgen ringte, hadde Mikkel kastet seg i bilen med det samme, men han hadde havnet i en lang kø på motorveien. En kjedekollisjon hadde resultert i helt stillestående trafikk og kaos i motsatt retning med flere utrykningsbiler og ambulansehelikopter. Det tok nesten en time før trafikken var i gang igjen, og i løpet av den tiden hadde Jørgen frustrert funnet ut at han hadde glemt mobiltelefonen hjemme.

På veien mot blokka Anja bodde i, møtte han på en svart bil, og da han parkerte langs veien utenfor blokka kjørte enda en svart bil forbi ham. Dette slo ikke Mikkel som merkelig, alt som sto i tankene hans var å komme seg opp til Anja.

Døra til leiligheten sto på gløtt. Det gikk kaldt nedover ryggen hans. Noe var galt. Han visste ikke hva, men ingenting var som det skulle. Jørgen ville aldri latt døra stå åpen, og Anja ? hvorfor skulle hun åpne den? Hvorfor var den åpen? Var det noen der inne, i tillegg til Anja? Pulsen hans steg skyhøyt i løpet av få sekunder og han la hånden på dørhåndtaket.
"Anja?"
Ingen svarte. Det lød ikke en eneste lyd i leiligheten, ikke annet enn den tunge pusten til Mikkel. Han stormet inn på soverommet, og så raskt at Anja ikke var der. Videre løp han inn på barnerommet. Ingen tegn til liv. Stua, tom. Bortsett fra? ved vinduet. Noe var annerledes. Mikkel hadde vært i leiligheten ofte nok til å legge merke til det hvis noe forandret seg. En av blomsterpottene hadde falt fra vinduskarmen og lå på gulvet. Det var jord over hele gulvteppe.

De neste handlingene skjedde på instinkt. Han rotet gjennom leiligheten etter en telefon, og fant til slutt mobiltelefonen til Anja i veska hennes. Uten å tenke seg om tastet han inn nummeret til Jørgen, hadde situasjonen vært mindre desperat hadde han aldri husket nummeret utenat. Det tok ikke lang tid før Jørgen svarte.
"Anja?"
"Nei, det er Mikkel."
"Har det skjedd noe?"
"Ja... Jørgen, sitter du?"
"Hva? Mikkel, hva er det? Er noe galt med Anja?"
"Hun... hun er ikke her... jeg, jeg kom nå nettopp, det var kø og..."
Mikkel kunne høre at Jørgen trakk etter pusten.
"Kanskje hun er på vei til deg?" foreslo Mikkel forsiktig.
"Hun har ingen bil," sa Jørgen fort, "Mikkel, hør nøye etter nå; er det noe uvanlig i leiligheten? Er det noe som ser annerledes ut?"
"En potteplante, det ligger en potteplante på gulvet."
"Bli der du er, jeg kommer med en gang."

Kontakten mellom dem ble brutt og Mikkel satte seg ned i en lenestol. Han gned seg i ansiktet før han reiste seg igjen og begynte å vandre rundt i rommet. Tiden gikk sakte, og han bestemte seg for å gå gjennom rommene en gang til. Kanskje hadde han oversett noe? Både soverommet til Jørgen og Anja og barnerommet så ut som de alltid gjorde. Det kunne ha vært en hvilken som helst annen dag, en helt vanlig en, men det var det ikke. Laura var borte. Anja var borte. Hvor var de?

Forfulgt, kapittel 8

Kapittel 8.
Anja våknet brått og satte seg opp i senga. Hun så seg rundt. Så etter Jørgen. Han var ikke der. Fortsatt på jobb altså, tenkte hun og reiste seg. Det var ikke første gang han jobbet sent. For to uker siden hadde han ikke vært hjemme på nesten to døgn fordi han hadde jobbet med en komplisert drapssak. Det var derfor hun ikke var så glad i at han jobbet som politi. Jobben tok så mye tid og energi.

Hun gikk inn på kjøkkenet og helte i et glass melk. Da hun skulle til å drikke, syntes hun at hun hørte en lyd fra gangen.
"Hallo? Jørgen?"
Ingen svar. Hun trakk på skuldrene og drakk melken. Så gned hun seg i øynene og gikk inn på Lauras rom. Først når hun hadde satt seg ned og lagt en hånd på puta, oppdaget hun at Laura ikke var der.
"Laura! Er du på badet?"
Etter en rask gjennomgang av leiligheten, innså hun at Laura ikke var der. Borte, tenkte hun, borte. Min lille Laura. Alle minnene fra gårsdag kom tilbake i løpet av sekunder, og hun ble så svimmel at hun måtte sette seg ned på gulvet i gangen en stund.

Da hun endelig klarte å reise seg, kjempet hun seg bort til stuevinduet og kikket ut. Mørkt. Det var altså fortsatt natt. Hun kikket på klokka. Den var ikke mer enn nesten halv tre. Hun kunne ikke ha sovet i stort mer enn en time. Utenfor vinduet var alt stille. Ingen var å se. Det sto et par tomme biler parkert like over veien, det pleide ikke å stå biler der, men det hadde skjedd et par ganger før når noen av naboene hadde hatt gjester. En lyd dro henne ut av tankene, og hun snudde seg raskt. Ingenting.
"Mikkel?"
Ingen. Hun var alene. Vinduet tiltrakk seg oppmerksomheten hennes igjen. Noen hadde startet motoren i den ene svarte bilen. En mørk skikkelse satt bak rattet. Helt stille. Bilen begynte ikke å kjøre, og minuttene gikk.

Stillhet. Hun sukket og tok seg til magen da barnet sparket svakt.
"Så, så," hvisket hun, "det går bra. Pappa og Laura kommer snart hjem."
Noen så på henne. Det var hun sikker på. Følelsen fra da hun hadde kommet hjem med Laura dagen før var tilbake. Noen stirret på henne. Noen fulgte med på hva hun gjorde. Plutselig hørte hun tydelige skritt bak seg, men hun rakk ikke å snu seg før noen holdt noe over munnen og nesa hennes. Alt ble svart.

Forfulgt, kapittel 7

Kapittel 7.
"Jørgen! Kan du komme inn hit et øyeblikk?"
Det var Jørgens overordnede, danske August Holden, som stakk hodet ut av døra til kontoret sitt da Jørgen og Anja kom nedover gangen. Jørgen støttet kona med en arm rundt livet, for hun skalv i bena og kunne nesten ikke gå.
"Hva er det?"
"Tegningen er klar."
Både Jørgen og Anja ble med inn på kontoret. Anja kollapset straks i en stol, men Jørgen gikk rett bort til Holdens skrivebord og tok opp et ark. Han ble stående en stund og studere arket under skrivebordslyset.
"Hva tror du?" spurte Holden etter en stund.
"Det er ikke han," svarte Jørgen og sank sammen i en stol.
"Er du sikker?"
Det ble stille i rommet. Den eneste lyden som hørtes var lyden av Anjas tunge pust. Holden sto tankefull med tegningen i hånden.
"Jørgen, vi trenger et bilde av Laura," sa han plutselig, "og jeg tror du skal ta med deg Anja hjem. Det er ikke bra for barnet at hun blir her."
Anja tok seg til magen, og prøvde å overse blikket Jørgen sendte henne.
"Jeg drar ikke hjem uten Laura."
"Anja," sa Holden rolig, "det kan være snakk om en hvilken som helst kidnapper. Sjansen for at den eller de ringer hjem til dere for å be om løsepenger... hva hvis ingen er der når de ringer?"
"Dere kan koble sammen telefonlinjene, ikke sant? Dere kan koble sammen vår telefon med en her på stasjonen, ikke sant?" sa Anja fort.
Ordene kom før hun fikk tenkt seg om, og straks hun hadde sagt dem ventet hun seg en tale om at hun hadde sett for mange politiserier på tv. Responsen hun fikk var derfor uventet.
"Jo," sa Holden, "jo, vi kan gjøre det, men tenk på barnet..."
"Han har det fint," sa Anja bestemt.
"Jeg tror ikke det vil være noe bedre å gå rundt hjemme," sa Jørgen, som ikke hadde sagt noe på en stund, "vi har ikke tid til å diskutere dette. Laura har vært borte lenge nok. Gud vet hva de kan ha gjort med henne."  

Det tok ikke mer enn en time før Jørgen bestemte seg for å ta del i søket etter datteren. Han kysset Anja og forsvant løpende ut av stasjonen. Tankene svirret i Anjas hode og hun satte seg ned, alene på et rom og lukket øynene. En gang i minuttet knep hun øynene sammen og kløp seg selv i armen. Hun håpet at hun skulle åpne øynene, og ligge hjemme i senga i Jørgens trygge armer. Plutselig åpnet døra bak henne seg og dro henne ut av tankene.
"Anja? Det er du som er Anja?"
Hun snudde seg og fikk se en tykkfallen mann i 50-årene. Det var ikke tvil. Han var lege.
"Jeg vil helst være i fred," hvisket Anja, "jeg trenger..."
"Jeg er her for å finne ut hva du trenger, Anja. Du har blitt utsatt for et enormt press de siste timene, og det kan ha stor påvirkning på graviditeten din. Jeg er nødt til sjekke blodtrykket ditt, og aller helst vil jeg ta en ultralyd og sjekke hjerterytmen til barnet."
"Sønnen min har det fint, vær så snill og la meg være i fred. Jeg må konsentrere meg om Laura. Hun er borte. Du forstår ikke. Det er min skyld, jeg bare vet det. Vær så snill," hvisket Anja.
Hun hadde ingen mulighet til å holde tårene tilbake. Ikke at det hadde noe å si. Hun ville ikke holde dem tilbake. De måtte komme. Hun trengte å gråte.
"Du gjør ikke Lauras situasjon bedre ved å nekte å redde broren hennes," sa legen, "du vil vel ikke... miste begge?"
"Kom deg ut herfra!" brølte Anja, "kom deg ut!"
Hvorfor reaksjonen kom så plutselig og kraftig, var hun ikke sikker på, men legen forsvant ut av rommet. Ut av stasjonen. Han kom ikke tilbake.  

Da Jørgen kom tilbake til stasjonen etter to timer uten resultater, fortalte Holden ham om hva som hadde skjedd mellom Anja og legen. Bekymret gikk han for å se etter henne, og ble derfor lettet da han fant henne sovende i en stol. Han satte seg ned ved siden av henne, men rørte henne ikke. Uttrykket hun hadde i ansiktet virket så fredelig, på tross av at hun var rød i ansiktet av gråt.
"Jørgen..." hvisket hun til slutt, "har dere?"
"Nei," sukket Jørgen, "ingenting."
Anja begynte å hulke.
"Anja, hvorfor ville du ikke høre på legen?"
"Jeg har det fint, det er Laura som..."
Jørgen la armen rundt livet hennes.
"Jeg skal finne henne, Anja, jeg lover," sa han, "men jeg klarer ikke å gjøre det hvis jeg må bekymre meg for deg samtidig. La meg kjøre deg hjem. Du må sove i en ordentlig seng. Etter at jeg har sluppet deg av der, ringer jeg Mikkel som kan komme og være der sammen med deg. Jeg skal finne henne, jeg lover."

Hun nikket og reiste seg ved hjelp av Jørgens støtte. Veien til bilen ble lang, for Anjas bein sviktet for hvert skritt. Dessuten merket hun at hun hadde alle blikk på seg. En stund lukket hun øynene, og så for seg at det kom mennesker ut av kontorene for å stirre på henne. Hun følte seg liten og helt alene, på tross av Jørgens faste grep.

Da de endelig nådde frem til leiligheten, var Anja så sliten at hun senere ikke kunne huske bilturen eller hvordan de kom seg inn på soverommet. Tårene var ustoppelige, og Jørgen satt med henne helt til hun sovnet.
"Jeg skal finne henne," hvisket Jørgen før han forsvant.

Forfulgt, kapittel 6.

Beklager at dere måtte vente i hundre år, men her er neste kapittel. Det er ikke det beste jeg har skrevet.

--

Kapittel 6.
"Hva er det som skjer, Jørgen?" spurte Anja med det samme hun og Jørgen hadde funnet seg et ledig rom på stasjonen.
"Jeg tror du skal sette deg..."
Hun gjorde straks som hun fikk beskjed om og tørket samtidig en tåre med genseren. Blikket hennes var sløret og øynene var røde. Hun hadde grått hele veien til stasjonen, og hun hadde ikke sagt et ord før de var alene.
"Jeg burde ha fortalt deg dette for lenge siden..."
Jørgen begynte å vandre frem og tilbake i rommet.
"Jeg visste bare ikke hvordan, for... jeg ville ikke uroe deg."
"Vær så snill, Jørgen, bare si hva det er!"
Nå snudde han seg mot henne, men så henne ikke i øynene. Armene hans var urolige, og i noen sekunder vurderte han hvor han skulle ha dem.

Det var en sak," sa Jørgen, "for fem år siden."
"Fem år? Hva har det med Laura å gjøre? Hun var ikke født for fem år siden," brøt Anja inn med.
"Husker du at jeg hadde en sak som tok mye lengre tid enn vanlig? Det var samtidig som du var gravid."
Anja nikket, men sa ingenting.
"Det var en komplisert sak, og jeg... ble mer dratt inn i den enn jeg fortalte deg. Det startet med at vi fikk en telefon fra en kvinne som hysterisk fortalte oss at mannen hennes var i ferd med å ta livet av henne og datteren på åtte år. Vi rykket ut med det samme, og da vi kom til huset kunne vi gjennom et av vinduene se en mann med et gevær i armene. Jeg ringte inn, og han tok telefonen. I slike situasjoner er det vanskelig å bedømme om man skal gå rett inn eller vente. Hvis man går rett inn til en ustabil person med våpen, risikerer man livet til flere enn familien..."
Han stoppet opp litt og satte seg ned på en stol ved siden av Anja. Øynene hans var fylt med tårer, men han gråt ikke. Han visste at hvis han begynte å gråte, ville han ikke kunne fullføre.

"Samtalen var kort, for det var umulig å snakke fornuft til mannen. Han... han sa at han ville skyte dem uansett. At det var... Guds vilje."
"Guds vilje?" sa Anja usikkert.
"Han var overbevist om at de var besatt av djevler, og ikke før hadde han kastet fra seg telefonen før vi hørte tre skudd. Kona og datteren døde med det samme. Livet deres sto ikke til å reddes. Senere fant vi ut at mannen var yrkessoldat, og hadde tjenestegjort i Afghanistan. Han hadde nettopp kommet hjem. Derfor ble det antatt at han var psykisk ustabil, og ble lagt inn på et psykiatrisk sykehus på ubestemt tid. Dette ble avgjort på rettsaken, hvor han... sa at han ikke husket noe fra den dagen han hadde drept familien sin. Da de dro han ut av rettssalen stoppet han ved meg, for jeg hadde vitnet, og han sa... 'Det er din skyld. Alt er din skyld, og en dag vil du føle mitt tap.'"

De satt i stillhet en stund. Jørgen tørket en tåre.
"Jeg tenkte ikke noe mer på det etterpå," hvisket han, "mannen var utilregnelig. Han var syk. Jeg trodde ikke han visste hva han sa."
"Det var ikke din skyld," påpekte Anja og tok hånden hans.
"Kanskje ikke i våre øyne," svarte Jørgen og lukket øynene, "men hvis vi hadde rykket inn. Hvis jeg hadde gitt ordren om å stoppe ham. Om å ikke prate med han først. Da kunne vi kanskje ha reddet dem."
"Nei," sa Anja og ristet på hodet, "det er lett å tenke det etterpå, men du kunne ikke vite. Han kunne ha skutt uansett hva dere hadde gjort."
Jørgen nikket og tørket nok en tåre.

"Han slapp ut av psykiatrisk for en måned siden. Han har fått forbud mot å nærme seg, men... Jeg var så redd for at han skulle komme, at noe skulle skje, men jeg ville ikke si noe. Jeg ville ikke uroe deg..."
"Vi må finne Laura, Jørgen," sa Anja.
Hendene hennes skalv, og det hjalp ikke da Jørgen prøvde å klemme dem hardere i sine egne. De reiste seg uten å si noe, og gikk mot døren. Før de åpnet den omfavnet de hverandre, og Jørgen kysset Anja på pannen.
"Vi skal finne henne. Jeg lover."


- Hva synes du så langt?
- Vil du lese mer?

Forfulgt, kapittel 5

Kapittel 5.
Innen Anja nådde frem til vinduet for å se hvem Martin snakket om, var mannen borte. Martin viftet med en hånd på stedet han påsto at en mann hadde stått, og Anja ble en stund stående helt stiv og se ut. Et par elever reiste seg også opp og stilte seg ved vinduet. Det var helt stille i rommet først, men det gikk ikke mange minuttene før det var urolig.
"Sett dere på plassene deres," sa Anja til slutt mens hun gikk tilbake til tavla.

Resten av timen gikk som vanlig, og uten flere avbrytelser, selv om hun la merke til at Martin stadig kikket ut av vinduet. De neste timene gikk også greit, og etter at elevene hadde dratt hjem ble Anja sittende på lærerværelse og rette gangeprøvene klassen hadde hatt i tredje time. Da hun var ferdig pakket hun sammen tingene sine og sa 'ha det' til de kollegaene som var igjen.

Veien til barnehagen virket lenger enn den vanligvis var. Kanskje var det fordi hun konstant snudde seg for å se om noen fulgte etter. Kanskje var det noe annet. Uansett følte hun seg ganske lettet da hun endelig kom seg innenfor porten til barnehagen.

"Hei, Gry," sa hun og henvendte seg direkte til en av de barnehageansatte med det samme hun kom inn.
"Anja? Hva gjør du her? Glemte dere noe?"
"Hva er det du snakker om? Jeg skal hente Laura."
"Laura? Laura ble hentet for to timer siden."

Hele verden raste sammen på et sekund. Uten forvarsel sank Anja sammen på gulvet og begravde ansiktet i hendene.
"Anja? Føler du deg helt bra?" hørte hun Gry si og kjent at en hånd klappet henne forsiktig på skulderen.
"Hvem?" stammet Anja frem.
"Hvem som hentet henne? Onkelen hennes," sa Gry, "onkel Albert? Jørgen ringte på morgenen og sa ifra at det var onkelen som skulle hente."
Anja hikstet.
"Laura har ingen onkel." 

En time senere var både Jørgen og flere av kollegaene hans i barnehagen. Jørgen hadde armene rundt en hikstende Anja, og de andre stilte spørsmål til de som hadde vært i barnehagen da Laura ble hentet.
"Jeg skjønner det ikke," mumlet Jørgen, "Laura ville aldri blitt med fremmede..."
"Hun er et barn, Jørgen," sa Anja, "hun..."
Mer klarte hun ikke å få frem før gråten tok henne igjen.

"Jørgen, kan jeg snakke med deg et øyeblikk?" spurte plutselig en av Jørgens kollegaer.
"Snakk."
"To av de ansatte kan gi fult signalement av den mistenkte, vi tar dem med ned til politihuset og skaffer en tegner. En av dem så også bilen den mistenkte kjørte, en rød Audi, så vi har satt opp sperringer på hovedveien."
"Det har gått tre timer," sa Jørgen med en håndbevegelse, "hvis det er en proff vil han ha byttet bil for lenge siden."
"Hvis han fortsatt kjører," fortsatte kollegaen, "vi vet ikke hva han vil, men sannsynligvis vil han presse dere for penger."
"Nei," mumlet Jørgen og gned seg i øynene, "dette handler ikke om penger."
"Hva snakker du om?" spurte Anja forvirret.
"Dette handler om hevn."


- Hva synes du så langt?
- Vil du lese mer?

Forfulgt, kapittel 4.

Kapittel 4.
Anja var klassestyrer for en fjerdeklasse på en barneskole tjue minutter med trikk fra blokka hun bodde i. Hver morgen rundt klokka sju sto hun opp og kledde på seg. Vanligvis hadde Jørgen allerede dratt på jobb, og det hadde han også denne morgen. Etter at Anja selv hadde kledd seg, gikk hun inn på barnerommet og vekket Laura. Hun lå som vanlig i en dyp søvn, og stønnet surt da moren vekket henne.
"Nå må du stå opp Laura, vi må rekke trikken."
Etter at hun hadde fått Laura opp av senga hjalp hun den lille jenta med å få på seg klær og gå på do. Så spiste de frokost sammen før de tok på seg ytterklær og gikk ned til trikkestoppet.


Det var en stille morgen, og de fikk begge et sete å sitte på. Turen tok ikke mer enn et kvarter for barnehagen lå noe nærmere blokka enn skolen. Laura lyste opp da hun så barnehagen og løp fornøyd i forveien. Hun hadde alltid vært fryktelig glad i barnehagen.

Da Anja hadde avlevert datteren fikk hun følelsen for første gang den dagen. Følelsen av at noen så på henne. I full fart snudde hun seg rundt for å se hvem det var, men det var ingen å se bortsett fra en mann med to tvillinggutter på vei til barnehagen.

Hun tok mobilen opp fra lomma og latet som om hun ringte noen. Jørgen hadde lært henne for årevis siden at hvis noen ønsket å overfalle henne, så ville de ikke gjøre det hvis hun snakket med noen i telefonen. Derfor holdt hun en telefonsamtale gående med seg selv mens hun i raskt tempo gikk den siste kilometeren til skolen.

Hele veien flakket blikket hennes frem og tilbake langs veien. Det var få å se. En mann jogget forbi henne, men sendte ikke engang et blikk. En mor kom gående med en liten jente i vogn. To av jentene i klassen hennes syklet forbi og vinket før de syklet videre. I det store og det hele, virket ingenting annerledes enn ellers. Bortsett fra en ting, følelsen var der.

Da hun endelig nådde frem til skolen la hun mobilen ned i veska. Raskt studerte hun skolegården, men kunne ikke se noen som virket som om de ikke passet inn. Derfor pustet hun rolig inn og gikk inn.

I gangen møtte hun en av kollegaene, Mikkel, og han var som alltid i godt humør.
"Jeg synes du ser sliten ut, jeg, Anja," flirte han og klappet henne vennlig på ryggen, "holder Jørgen deg våken hele natten?"
Anja smilte halvhjertet.
"Er det noe?"
"Nei, selvfølgelig ikke," sa Anja, "jeg sov bare litt dårlig i natt."
"Du sier ifra hvis det er noe?"
Hun nikket og de gikk sammen inn på lærerværelse hvor de fleste av de andre lærerne allerede var på plass. Flere nikket eller vinket til Anja, og hun nikket eller vinket tilbake. Det var en helt vanlig dag på jobb.

De første timene var helt normale. Elevene i klassen hennes hadde helt siden førsteklasse vært rolige og greie. Faktisk hadde hun opplevd veldig få konflikter i løpet av de fire siste årene, og følte seg derfor rolig når hun underviste.

Det var ikke før i tredje time at noe skjedde, det var like før storefri. En av de yngste elevene, Martin, hadde festet blikket på noe utenfor vinduet, og reagerte først ikke da Anja snakket til ham.
"Martin!"
Klassen flirte.
"Hm?"
"Er det noe utenfor vinduet som er mer spennende enn timen?"
"Nei... jeg bare..." mumlet gutten, "det står en mann og stirrer på skolen."


- Hva synes du så langt?
- Vil du lese mer?

Forfulgt, kapittel 3

Kapittel 3.
Etter barne-tv, tannpuss og Snøhvit og de syv dvergene, kunne Anja endelig sette seg ned i armkroken til Jørgen i sofaen. Hun sukket litt og lukket øynene. Nøt Jørgens trygge armer en stund. Nøt stillheten.

"Den telefonen?" begynte Jørgen.
"Jørgen, gi deg. Det var ingenting, det var sikkert bare noen som ringte feil," avbrøt Anja, "har jeg ikke sagt at du ikke skal ta med deg jobben hjem?"
Jørgen strøk en hånd gjennom håret hennes.
"Jeg kan ikke noe for det," sa han, "jeg kunne aldri levd med meg selv om noe skulle skje med deg, Laura eller babyen."
"Hvorfor skulle noe skje? Vi har ingen fiender; du er bare paranoid. Det er dét som er problemet ditt, det har jeg alltid sagt," sa Anja spøkefullt.
"Problem og problem, det har jo skaffet meg en karriere."
Anja snudde seg og kikket inn i øynene hans.
"Og jeg er veldig stolt over deg," sa hun og strøk ham over kinnet, "men du har ingenting å bekymre deg over. Folk ringer feil hele tiden, og det var ingen stønning eller noe i den andre enden."

De kysset hverandre og ble sittende i stillhet en stund. På tv-skjermen foran dem fortalte nyhetsoppleseren om et jordskjelv i Asia. Om foreldre som fortsatt lette etter barna sine i ruinene.
"Det der kaller jeg problemer," sa Anja, "og bekymringer."
"Greit, greit, jeg kan ta et hint," spøkte Jørgen, "jeg skal slutte å bekymre meg."
"Ha! Det tror jeg først når jeg ser det," lo Anja.

Da de et par timer senere gikk for å legge seg, sa de ingenting til hverandre. Anja kjente en uforklarlig uro i hele kroppen, men hun ville ikke si noe til Jørgen. Det var bare innbilning. Det kunne ikke være noe annet en innbilning, men den natten sov hun likevel ikke et sekund. Noe sa henne at de ikke var alene.

- Hva synes du så langt?
- Vil du lese mer?

Forfulgt, kapittel 2

Kapittel 2.
Da de var fremme ved trikkeholdeplassen like utenfor blokka de bodde i, merket Anja igjen at noen stirret på henne, men det var bare hun selv og Anja som gikk av trikken akkurat der. Derfor tenkte hun ikke stort mer på det, hun hadde jo selv flere ganger sittet på trikken og tatt seg selv i å studere tilfeldige mennesker.

De bodde i fjerde etasje og blokken de bodde i var av det gamle slaget, og hadde derfor ingen heis. Laura tok som vanlig den beslutningen at de skulle ta det rolig i trappene, for hun hadde selv, som hun bemerket, falt og slått seg da hun sist skyndte seg opp til toppen.

Jørgen møtte dem i døra. Han løftet Laura høyt i været og svingte henne noen runder rundt før han satte henne ned og lot henne løpe inn i leiligheten. Så tok han et godt tak rundt Anja og gav henne et kyss.
"Hvordan går det med dere?" spurte han og strøk henne over magen.
"Helt fint, han er rolig i dag," svarte Anja og henviste til deres seks måneder gamle sønn som enda ikke hadde sett dagens lys.
"Og Laura?"
"Fint som alltid. Hun har visst vært politikonstabel i dag, arresterte Morten."

Jørgen smilte og hjalp henne av med jakka. Han tok over posen med melkekartongene.
"Lang dag på jobben?" spurte Anja og fulgte etter Jørgen inn på kjøkkenet der det kokte i flere kjeler.
"Ikke noe lengre enn vanlig," svarte Jørgen og skrudde ned temperaturen på stekeovnen, "litt mye mas med den siste rapporten, men det hadde vi regnet med. Det er mulig jeg må jobbe litt overtid i morgen, får du hentet Laura?"
"Ja, det går fint," sa Anja og plasserte tallerkenene på bordet, "Nora vil at jeg skal jobbe minst mulig for høyest mulig lønn. Hun bekymrer seg mer for svangerskapet enn deg og meg til sammen, det er visst ikke bra for barnet at moren stresser med retting av prøver og tilrettelegging av fagene."
"Vil hun permittere deg?"
"Helst, men det kan hun ikke uten mitt samtykke, og jeg vil helst jobbe en måned til. Du vet hvordan jeg hater å gå rundt her uten å ha noe å gjøre."
Jørgen nikket og plasserte den ferdige maten på bordet. Så gikk han for å hente Laura mens Anja begynte å skrelle potetene.
"Babyen vil ha egen tallerken," sa Laura da hun kom inn og klatret opp på stolen sin.
"Han har en egen tallerken inne i magen, Laura," sa Anja og smilte, "vil du ha potet?"

Midt under middagen ringte telefonen og Anja, som satt nærmest gangen, reiste seg opp for å ta den. Hun løftet opp røret med en hånd og holdt den til øret før hun sa hallo. Ingen svarte.
"Hallo? Er det noen der?"
Heller ikke nå var det noen som svarte, men Anja var overbevist om at hun hørte noen i den andre enden. Det var ingen tung pusting som på film, men hun kunne høre en svak pusting og lyden av bevegelse. Etter nesten et halvt minutt ble det lagt på i den andre enden, og Anja vandret tankefull tilbake inn på kjøkkenet.

"Hvem var det?" spurte Jørgen da hun satte seg ned.
"Ingen," svarte Anja.
"Jaha? Hvem ingen?" fortsatte Jørgen, "var det mamma om de gardinene igjen? Hun gir seg virkelig ikke."
"Det var ikke moren din," forklarte Anja, "det var ingen som svarte."
"Hvorfor var du ute så lenge?"
"Jeg ventet på svar."
Jørgen studerte henne. Hun var blitt blekere enn hun hadde vært for ti minutter siden. Det var en dyp uro i øynene hennes.
"Er det noe galt?" spurte han.
Anja ristet raskt på hodet.
"Selvfølgelig ikke," svarte hun.

De droppet emnet for resten av middagen og konsentrerte seg heller om Lauras gjenfortelling av lekene i barnehagen og løpingen til trikken. Det hadde for henne vært en dag fylt med nye erfaringer og morsomme situasjoner og hun ville mer enn gjerne fortelle om alt i detalj. Akkurat det hadde hun etter faren sin, Anja visste ikke om noen som var så opptatt av detaljer som ham. Derfor visste hun også at han ikke kom til å la telefonepisoden ligge.


- Hva synes du om historien så langt?
- Vil du lese mer?

Forfulgt

Kapittel 1.
Har du noen gang gått en tur, ant fred og ingen fare, og plutselig fått følelsen av at noen ser på deg? Hvis du har det, og i tillegg ikke har klart å finne ut hvem det er som følger deg med blikket, da vet du hvordan Anja følte det den dagen hun bare måtte innom butikken og kjøpe melk før hun skulle hjem.  

Hun kom ut av butikken med lille Laura i den ene hånden og posen med to melkekartonger i den andre. Plutselig kjente hun en stikkende følelse i nakken. Som om noen så på henne. Hadde det vært en annen dag, og hadde hun hatt bedre tid, så hadde hun snudd seg for å se hvem det var, men akkurat da hadde hun andre ting å tenke på. Om bare et par minutter måtte hun og Laura være på trikken hvis de ikke ville bli stående og vente i nesten en halvtime. Dessuten sto Jørgen hjemme på kjøkkenet og lagde middag, og Anja ville helst komme hjem før middagen ble kald.

De løp ned gaten og over et veikryss før de løp rundt en sving og ned den siste bakken mot trikkestoppet. Lauras lange krøller bruste i vinden og den myke, men svake stemmen hennes sang et vers av Mikkel Rev mens de løp. Trikken sto der da de kom frem, og den skulle akkurat til å lukke dørene da Anja og Laura nådde frem til den. Med en desperat håndbevegelse med hånda som holdt posen fikk Anja stoppet den i tide og de kom seg på. Trikkesjåføren nikket blidt til dem og sjekket billettene.

Trikken var nesten helt full, som vanlig, så Anja lot Laura sette seg på det siste ledige setet mens hun selv ble stående rett ved siden av.
"Mamma?" sa Laura og dro henne i skjørtekanten.
"Ja, vennen min?" sa Anja med et smil.
"Vi løp like fort som vinden!"
"Ja, like fort."
Laura smilte lykkelig som bare en femåring kan og fortsatte å synge sangen sin. Mikkel Rev skrev et brev, sendte det til månen. Månen sa: hipp hurra, sendte det til Afrika.

Plutselig var den der igjen. Følelsen av at noen så på henne. Denne gangen snudde hun seg brått. På setene bak henne satt en gammel dame med stokk, to unggutter med hver sin mobil, en dame i tjueårene med høretelefoner og lukkede øyne og to menn kledd i mørke klær. De to sistnevnte hadde solbriller, men ingen av dem så i retning Anja da hun snudde seg.

Igjen dro Laura i skjørtekanten til moren.
"Mamma?"
"Ja," svarte Anja, "hva er det, Laura?"
"Hvor er pappa?"
"Hjemme og lager middag, det sa jeg jo for litt siden."
"Åja."

Følelsen ville ikke forsvinne, men da Anja snudde seg for annen gang kunne hun heller ikke finne ut av hvem det var som stirret henne i nakken. Det lignet ikke henne å være paranoid, derfor fokuserte hun heller på datteren som satt og gynget med bena frem og tilbake. De brune øynene hennes strålte av lykke idet hun begynte på sangen fra begynnelsen igjen. Mikkel Rev satt og skrev...

"Var det gøy i barnehagen i dag?" spurte Anja.
Laura nikket.
"Joakim kastet stein på meg, men da sa jeg at det ikke var lov, og da sluttet han. Også lekte vi politi og tyv med de voksne! Morten kom i ekte fengsel! Jeg arresterte han, akkurat som pappa gjør!"
Anja smilte.
"Det kan jeg tenkte meg."
"Skal jeg i barnehagen i morgen også, mamma?"
 "Ja, det er ukedag i morgen også," forklarte Anja.
"Åh, det er fint."


- Hva synes du om dette?
- Vil du lese mer?

Poetry 1

Å skrive dikt er som å vandre i en ørken, det tar lang tid før man finner ut hvor man er. Jeg skriver vanligvis ikke dikt, men det er skremmende hva en kjedelig mattetime kan gjøre med deg. Dette diktet har til og med et budskap, men jeg tviler på at noen forstår det.

Mannen, fruen og datteren
I stallen var det en mann,
en mann med ære og rang.
Hesten hans var brun og flott,
den likte han så altfor godt.

Hans frue var en rosa frøken,
med englehår og hvite laken.
De var gift i mange år,
han hadde alt mistet mye hår.

En gang fikk de en datter,
hun ble født mitt på natten.
De kalte henne Madelen,
fordi hun var så veldig pen.

Guttene sto om Madelen i flokk,
men en dag fikk faren nok.
Han kastet dem alle på dør,
men det visste du nok fra før.

Da mannen ble gammel og døde,
ble byen straks svært øde.
Alle ville komme for å se mannen begravet,
for han hadde vært veldig begavet.

Hans kone gråt krokodilletårer,
dette ville det ta tid å komme over.
Men heldigvis fant hun trøst,
i en seiler nå i høst.

- Julie Eilén, 18 år.


- Skjønte du hva som var budskapet?

10 år

Jeg har skrevet litt igjen, og vil gjerne ha tilbakemelding på det jeg har skrevet hittil. Husk at dette bare er førsteutkastet.

---

Ti år bak stengte dører. Ti år i mørket. Det gjør noe med deg. Det gjør noe med synet på livet. Synet på å leve. Du forandres når du våkner hver morgen og vet at du ikke kan gå. At du ikke er fri.  

"Fange nummer 61012"
Det kom ingen reaksjon fra skikkelsene i grotten. Mannen som hadde snakket sukket. Han mumlet noen korte ord og som et resultat av ordene kom to sterke menn inn i grotten. De gikk bort til en av de stille skikkelsene på steingulvet og rev skikkelsen opp.

De dro den urørlige skikkelsen ut av grotten og inn i et belyst rom med tregulv. Der helte de en bøtte med vann over skikkelsen og et ben med støvel sparket. Et stønn kom fra skikkelsens lepper. I lyset var det tydelig at skikkelsen var en kvinne.
"Reis deg."
Kvinnen stønnet og kom seg etter litt strev på bena. Hun holdt blikket festet på gulvet og sa ingenting.
"Du har sonet dine år," sa mannen som også hadde snakket tidligere.
Kvinnen løftet litt på hodet.
"Og mer til."
Mannen øyet henne mistenksom.
"Du har ingen rett til å snakke uten at du har fått beskjed om det," glefset han irritert, "eller vil du kanskje bli her et par år til?"
Han grep under haken hennes med en hånd og stirret inn i øynene hennes. Hun møtte dem med et sint blikk, men hun sa ikke et ord.
"Du vil nå offisielt være fri," sa mannen og slapp henne, "uoffisielt vil du alltid være statens fiende. Et lovbrudd, og du er tilbake i helvete, min kjære."
Han viftet en hånd mot de to store mennene som sto i bakgrunnen.
"Få henne ut herfra," sa han, "og la oss håpe jeg slipper å se henne igjen."

Igjen tok to par sterke armer tak i kvinnen og slepte henne med seg. De dro henne gjennom gruveganger og trange huler inntil de til slutt nærmet seg et lys. Sol. Ved utgangen til fjellet stoppet de og kastet kvinnen i bakken. Hun ble liggende der i nesten et minutt uten å røre på seg, men kom seg til slutt opp da en av mennene sparket i henne.
"Kom deg bort herfra," sa mannen som ikke hadde sparket, "nå."
De trengte ikke å be henne to ganger. Hun gikk bortover grusveien som ledet bort fra den nedlagte gruven. Ikke et blikk sendte hun bak seg og ikke et ord kom fra hennes lepper. Da hun var ute av mennenes syne, forlot hun stien og fortsatte gjennom den tette skogen ved siden av. Der var det ingen som la merke til henne. Hun var alene, for første gang på ti år.


- Ville du fortsatt å lese?

Jeg vil skrive, men jeg trenger DERES hjelp!

Da jeg satt på bussen på vei hjem i dag fant jeg ut at jeg ville skrive når jeg kom hjem. Så kom jeg hjem, og fikk ikke ned et eneste ord. Problemet mitt nå er ikke skrivesperre, men jeg har fire "prosjekter" som jeg jobber med, og jeg vet ikke hvilket jeg skal fortsette med. Derfor skal alle dere lesere (haha! Tok dere den?) få lov til å høre litt om ideene/prosjektene mine, og si hvilket av dem dere har mest tro på (hvis noen).

Drittvær
Denne har jeg jobbet med siden slutten av ungdomsskolen, eller noe. Handlingen er for så vidt ganske komplisert, men den handler om en femten år gammel jente som helt tilfeldig møter på en mann i tjueårene og blir blandet inn i et livsfarlig "spill". Viktige stikkord er: tillit, håp, religion, frykt og makt. Denne trenger en gjennomlesning, så jeg blir veldig glad hvis noen vil!

Skogen
En idé jeg har hatt i hodet i årevis, men som først nå i det siste har kommet på papiret. Skrives på engelsk. Historien ligner litt på historien i Robin Hood, men er langt i fra lik. Likheten er det poenget med lovløse og en ond hersker. Hovedpersonen er en ung kvinne som nettopp har mistet ektemannen sin. Hun blir da alene lederen for en stor gruppe lovløse som bor i skogen. Viktige stikkord: tap, krig, urettferdighet, maktmisbruk og kjærlighet.

Bea & Malik
Blant de nyeste ideene mine. Jeg fortalte om den for ikke så lenge siden. Kort fortalt handler den om to ungdommer som elsker hverandre, men som på grunn av religion og foreldre ikke kan få hverandre. Viktige stikkord: kjærlighet, fremmedfrykt, rasisme, uvitenhet og fordommer.

Makten
En del av mitt nye prosjekt - Julie gjør ting hun absolutt ikke kan. Denne skal bli, hold dere fast, en samfunnskritisk novelle. Handlingen skal gå rundt en mann som kommer seg opp og frem i politikken ved hjelp av eldgamle taktikker. Han ønsker å gå tilbake til det gamle, hvor det var om og gjøre å eie mest mulig land og å være verdensherrer. I tillegg peker han på fordelene med krig og ulempene ved demokratiet. Viktige stikkord: styreformer, makt, historie, krig og politikk.


Hva synes dere generelt om disse ideene? Noe dere har hørt før? Noe dere misliker? Noe som er bra? Jeg trenger virkelig respons og konstruktiv kritikk.
Titlene er forresten midlertidige.

Jeg er evig optimist og har troen på at NOEN gidder å ta seg tid til å si noe om hva de mener.

signatur1226562403

Lille Frøken Norge

Lille Frøken Norge

21, Skedsmo

Julie, 21, Skedsmo
Evig pessimist. Liker hvaler og bøker. Blogger om alt i livet som ikke gir mening.

Kan kontaktes her: julie_phelps@hotmail.com



«For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.» (Tore Renberg)

Lille Frøken Norge

Kategorier

Arkiv

hits