januar 2010

Fremtid

Om cirka 49 timer og et kvarter fyller jeg nitten år. Det vil si klokka åtte om kvelden på tirsdag. Da er jeg ferdig med å være atten og går inn i mitt siste år som tenåring. I dette året skal jeg bli voksen. Jeg skal flytte hjemmefra. I hodet surrer tusenvis av spørsmål. Ubesvarte spørsmål.

Hvor skal jeg bo?

Hva skal jeg gjøre?

Hvem vil jeg møte?

Hvordan skal jeg klare meg alene?

Kommer jeg til å velge riktig?



- Hvordan ser din fremtid ut?

Klokkefin til førtisju kroner

I den siste tiden har det blitt mer og mer populært å handle på nettet. Flere og flere veger nettbutikker fremfor å handle i vanlige butikker. Noen handler selvfølgelig like mye i butikkene som før, netthandelen kommer bare i tillegg. Selv handler jeg ikke mye på nettet, men noen ganger kommer jeg over none kupp som jeg bare ha (fordi jeg er materialistisk og teit). I det siste har jeg kikket innom ebay daglig, og for to uker siden fant jeg noe jeg måtte ha. En klokke som var helt lik det jeg har ønsket meg, for - hold dere fast - 47 kroner. Jeg vant budrunden og i dag fikk jeg klokka fra Hong Kong i posten. Det er riktigbok bare sekundviseren som fungerer, men hva mer kan man forvente av en så billig klokke? Den er nå stilt på elleve minutter over elleve (som alle vet at er et lykketidspunkt) og jeg vil ha den med meg overalt!



- Har du handlet noe på ebay?

Jeg har ingenting å si

Annet enn:

God helg!


Trykkpåbildettrykkpåbildettrykkpåbildet!

Hva skjer'a?

- Fridag.
- Ostesmørbrød.
- Tumblr.
- Sesongavslutning av Grey's Anatomy.
- Rydding.
- Planlegging av bursdag.
- Plannlegging av Londontur.
- Pengegave i posten.
- Tur med hunden.
- Green Day i cd-spilleren.


Nam, nam, nam.

Dette er mannen i mitt liv; Alex Karev.


Se så ryddig jeg har det i skapet!

- Hva skjer'a?

Forfulgt, kapittel 11

Kapittel 11.
Anja våknet av en intens smerte hodet. Det føltes som om det skulle sprenge og av ren refleks tok hun seg til pannen. Først da var det hun innså at armen ikke lot seg bevege. Den satt fast, bak ryggen hennes. Hun blunket kraftig og kikket rundt seg. Mørket rundt henne var ugjennomtrengelig. Frykten grep plutselig tak i henne og hun forsøkte å sette seg opp. Hele kroppen sviktet samtidig og hun ble liggende uten å røre seg.

Da pusten hennes etter en stund begynte å roe seg, prøvde hun å lytte etter lyder. Hun visste ikke hva hun egentlig lyttet etter, men ettersom minuttene gikk forbi ville hun gi hva som helst for en hvilken som helst slags lyd. Den første lyden hun hørte, var en svak hosting. Akkurat hvor den kom fra var hun usikker på, men den var ikke langt unna.
"Hallo? Er det noen der? Vær så snill, hallo?"
Hostingen fortsatte, og plutselig slo det Anja at det var noe kjent med den. Som om hun hadde hørt akkurat den samme hostingen før. Laura?
"Laura? Vennen min, er du der?"
Det ble ikke slutt på hostingen, den hadde blitt verre. Kroppen hennes stivnet i skrekk. Hun kjente hostingen så altfor godt. Laura fikk ikke puste.
"Laura, hør på meg," sa hun desperat, "mamma er her nå, slapp av. Pust dypt inn og ut, sånn som jeg har lært deg, husker du?"

Gråten satt i halsen og hun kjente at hun snart ikke kunne holde tilbake tårene. Hvor lang tid kunne Laura holde på slik før hun mistet bevisstheten? Hun prøvde å kjempe seg opp igjen, men det var umulig. Kroppen ville ikke reagere. Panikken grep tak i henne og hun begynte å rope.
"Hallo!? Er det noen her?! Dere må hjelpe datteren min! Hun får ikke puste! Hun har astma, dere forstår ikke; hun får ikke puste!"
En ny lyd fikk henne til å slutte å rope. Lyden av en dør som gikk opp og som sekunder etter lukket seg. Så kom lyden av skrittene. Like ved henne, men hun kunne fortsatt ikke se noe. Det var like mørkt som tidligere.
"Vær så snill, hjelp henne," hvisket Anja.
Lyden av Laura som hikstet idet den nye skikkelsen i rommet løftet henne opp, ga Anja en ny giv og hun prøvde igjen å kjempe seg opp.
"Ikke gjør henne noe," sa Anja høyt og kom seg endelig opp i sittende stillingen, "vær så snill."

Livet

Livet blir litt meningsløst når man ser at over hundre og femtitusen mennesker kan miste livet i løpet av timer. Alt vi kjenner, alt som betyr noe, kan bli borte i løpet av sekunder. I løpet av et sekund kan hele tiden verden forsvinne under føttene dine. Plutselig kan du være en del av en statistikk. Et tall. 1 av 150 000. Hyggelig, ikke sant?

Det dør mennesker hver dag. Hver dag er det noen som forsvinner, noen som blir drept, noen som blir syke. Hver eneste dag. Det er en del av alles liv. Å dø. Alle skal dø, og kanskje er det best at vi ikke vet hvordan. Hvis mer enn hundre og femtitusen mennesker visste at de skulle dø i et jordskjelv, hvordan hadde deres siste dag vært? Hadde de kunnet nyte sine siste timer eller ville disse vært fylt av sorg og frykt? En ting er i hvert fall sikkert, det er best å ikke vite.

Jeg tror ikke det verste med døden er det å faktisk dø. Det verste er det som skjer etterpå. Ikke nødvendigvis med den som dør, for hva som skjer etter døden er det ingen som vet, men hva som skjer med de som er igjen. De som sitter igjen uten deg. Noen ganger blir noen igjen uten en ektefelle, en forelder, et søsken, et barn, en venn. Å miste noen er noe av det vanskeligste, og det å miste én er vanskelig nok, men tenk deg at du mistet alle. At du i løpet av timer mistet alle som betyr noe for deg. At du plutselig var helt alene i et evig kaos.

Utallige mennesker opplever akkurat dette, akkurat nå.


Hjelp Haiti.
Alle bidrag teller.

Før jeg dør skal jeg :

1) Få barn.

2) Gi ut en bok.

3) Lese Shakespeare på originalspråket.
4) Seile/reise jorden rundt.
5) Møte skuespillerne fra Harry Potter og J. K. Rowling.
6) Være med i produksjonen av en langfilm.
7) Bo sammen med en jeg elsker.
8) Jobbe som lærer.
9) Adoptere eller fjernadoptere minst et barn.
10) Være lykkelig.

Jeg ble utfordret av Josefine, og gir utfordringen videre til Marit, Rikke og Niklas.

- Hva vil du gjøre før du før?

I godt selskap

Som jeg nevnte i går, så var gårsdagen dagen for russeball. Det skal visstnok være en av russetidens store begivenheter, men det ville være en løgn hvis jeg sa at det ble tidenes fest. Bordplasseringen ble litt pinlig, prisene på drikke var helt teite (blant annet 86 kr for 0,3l cider) og musikken var mildt sagt grusom, men ellers var det veldig koselig! Det negative betyr ikke så mye, så lenge man er i godt selskap. For det var det ikke mangel på. Jeg skal ikke påstå at folk ikke blir hyggelige når de får i seg et glass eller to for det var det absolutt mange som ble, men jeg angrer ikke på at jeg nok en gang holdt meg edru. I motsetning til andre, husker jeg alt som skjedde i går (ikke at det skjedde så veldig mye), og kan sikkert bruke det mot noen i fremtiden. Uansett så fikk jeg klar beskjed om at jeg var så fin at jeg burde gå sånn på skolen hver dag. Dermed blir det over en time med krølltang hver morgen fra nå av!


(Jeg må virkelig slutte å ta bilder av meg selv............)

- Drikker du?
- Har du vært på ball?

Hallo bloggaward!

I løpet av de siste dagene har jeg fått ikke mindre enn to bloggawarder! Disse ble jeg tildelt av to fantastiske bloggere som jeg ser veldig opp til: Niklas og Rikke. Besøk dem!


Det virker som om folk rundt på ulike blogger ikke er helt sikker på hva man egentlig skal gjøre når man får denne awarden, men ettersom jeg er så sinnsykt glad i å skrive om meg selv velger jeg den versjonen hvor man skriver sju ting om seg selv og gir awarden videre til sju andre (ååh, lang setning, unnskyld!).



- Det eneste jeg husker fra barnehagen var den dagen jeg hadde latterkrampe hele dagen.
- Jeg har hatt piercing siden 10. klasse.
- Jeg blir veldig lett sjarmert.
- Jeg har aldri drukket kaffe.
- Jeg hadde en periode hvor jeg var sikker på at jeg skulle gifte meg med Orlando Bloom.
- Jeg har skrevet ut to dagbøker siden juni.
- Bloggen er det jeg er mest stolt av å holde på med.

Jeg gir awarden til InaSimen, Simen, Trine, GuroCamilla og Jonas. Jeg velger disse fordi jeg synes de har blogger som skiller seg ut i mengden. De er virkelig verdt en titt.

Nå har jeg dusjet og barbert legger, for i kveld er det russeball. Jeg har fortsatt ikke bestemte meg for om jeg gleder eller gruer meg.

- Hvem ville du gitt awarden til?

3

Jeg skulle egentlig skrive minst to blogginnlegg i dag, men så klarte noen å ødelegge alt av kreativitet. Karakterene ble delt ut i dag, og helt ut av det blå har jeg plutselig fått 3 i gym. Det er greit nok at jeg ikke er spesielt godt trent, men jeg stiller opp til timene og jeg PRØVER så godt jeg kan. Er det liksom min skyld at jeg er elendig i turn? Er det min skyld at læreren går så fort frem at jeg ikke skjønner hva man skal gjøre? Tror ikke det, nei. Jeg har aldri hatt dårligere enn 4 i gym, og nå fikk jeg plutselig 3 uten forvarsel. Takk for det?

- Hva har du/hadde du i gym?

Irritasjonsmomenter:

- Folk som på død og liv skal sitte der jeg har sekken når det er mange andre ledige seter på bussen.
- Sanger som gir deg kjærlighetssorg.
- Folk som sitter og nynner på bussen når jeg er trøtt.
- Lærere som ikke vet hva de snakker om.
- Filmer med åpen slutt.
- Høyreregel.
- Søsken som ikke klarer å rydde etter seg. Sånn at jeg må gjøre det.

- Forfattere som tror de er bedre enn andre forfattere (hosunnihostlindell)
- At det ikke er PepsiMaxdag i dag. Hvem liker egentlig vann?
- Ting som bare blir borte.
- Lilo og Stitch. Hva er greia med det?
- Elektrisk hår.
- Aksjer som man ikke vet hvordan man selger.
- Folk som klager uansett. Meg selv altså, høhø.
- Skolissescenen og Harry/Ginny-kyssescenen i HP6. Dårligere kjemi finner du bare i Twilight!
- Snø.
- At alle band jeg vil på konsert med aldri kommer til Norge.
- Oppmerksomhetssyke fjortenåringer.
- Å skrive lange meldinger og få "ok" tilbake.
- Uklare beskjeder.
- Datamaskiner og mobiltelefoner. Det er jo bare trøbbel med dem.
- At det koster 57 kroner hver vei for å komme seg til Oslo med tog/buss.
- Folk som snakker høyt til hverandre når de er på ting som teater, kino og Disney on Ice.
- Brødre som alltid har mer penger enn deg.
- Dårlige unnskyldninger og stygge uvaner.
- Folk som går sakte.
- Kjedemail. Du dør faktisk ikke hvis du dropper å sende de videre.
- Folk som alltid ser bra ut. Selv i snøstorm.
- Å bli avbrutt når man snakker.
- Mygg.
- Blogger som oppdateres hvert femte sekund.
- Facebookmeldinger om russtid.
- Barnesikringen på vitaminbjørnene.
- Mangel på selvdisiplin.


Slik behandler man elektrisk hår.

- Hva irriterer deg?

Visste du at...

... jeg kan nesten alle tekstene til Eminem utenatt? (ikke de nyeste, blæ)
... jeg har lest alle Harry Potter bøkene utallige ganger?
... jeg skulle hete Mats hvis jeg ble gutt?
... jeg er russ i år?
... jeg har sett alle episodene av Lost?
... jeg aldri blir fornøyd med det jeg gjør?
... jeg alltid har hatt veggene fulle av plakater?
... jeg ikke har peiling på musikk?
... forbildet mitt er Emma Watson?
... jeg er skikkelig forelska i Matthew Lewis?
... jeg ikke tror på noen Gud?
... jeg alltid har mislikt ungdommer?
... jeg elsker å reise og at favorittbyen min er London?
... jeg har aldri har vært full?
... jeg digger Gaute Ormåsen mer enn noen annen norsk artist?
... marerittene mine alltid ender med at jeg dør?
... jeg er lat?
... jeg har det med å være veldig negativ?
... jeg mener at Johnny Depp er den mest talentfulle skuespilleren i verden?
... jeg elsker Grey's Anatomy?
... jeg ikke laster ned ulovlig musikk?
... jeg hater å sitte stille på skolen, men liker heller ikke gym?
... jeg liker å gå med skjørt, men ikke kjole?
... jeg ikke eier nasjonalfølelse og kunne ønske jeg var britisk?
... jeg alltid gjør ting i siste liten?
... jeg har vært på Verdens Ende?


Ja, jeg prøver egentlig bare å skryte av redigeringskunnskapene mine...

Hvem er du? Hva heter du? Hvor gammel er du? Hvorfor leser du/leser du ikke bloggen min?

Vinteeeeeeeeeeeeeeeer

Etter å ha overlevd nesten nitten år, synes jeg at jeg nå begynner å få et godt grunnlag til å komme med følgende påstand: Norsk vinter suger.

Det første og kanskje mest opplagte argumentet er temperaturene. De går opp og ned omtrent som en berg-og-dal-bane eller bloggstatistikken min. En dag er det så kaldt at øynene dine fryser sammen og du får frostskader i knærne, og en annen dag er det varmegrader og du finner ut at ti strømpebukser er for mye. Dessuten er det klin umulig å sove. Hvis du har vinduet åpent, blir du forkjøla, og hvis du lukker det blir du stekt levende og ender i koma.

Argument 2: kollektiv transport. Av en eller annen grunn, er busser og tog alltid sene når det er kaldt. Ja, jeg skjønner at de har en motor som ikke tåler all kulde i verden, men selv en gammel bil har ikke alltid startproblemer. Jeg kunne godt forstått det hvis bussen kom ti minutter for sent en gang i blant, men det at den er sen hver eneste dag, det går jeg ikke med på. Jeg nekter å godta eller akseptere at bussjåførene ikke klarer å kontrollere bussene sine. De får skaffe seg en annen jobb hvis det er så vanskelig. Her kunne jeg dessuten fortalt om hvordan bussene alltid kommer tidsnok hvis jeg er et minutt etter tida, men det tror jeg ikke at jeg skal begynne å gå inn på.

Snøen er helt klart et argument som støtter under påstanden min. Du synes kanskje den er pen å se på, men ærlig talt, det er ikke utseende som teller. Det er personligheten, og snøen har en ganske så lumsk personlighet. For det første er den kald, og ingen liker kalde personligheter. For det andre er det helt umulig å gå hvis ingen har måket den bort. I oppoverbakker, blir det to skritt frem og ett tilbake. Det tar tusen ganger så lang tid å gå hjem fra bussen, og det er jo selvfølgelig kjempegøy når det er kaldt!

Siste argument som absolutt støtter påstanden min, gjelder selvfølgelig det at vinter er mørketid. Det er mørkt når du står opp og går til bussen og jammen er det ikke mørkt når du kommer hjem fra skolen også! Man kan selvfølgelig tenne stearinlys eller lage snølykter, men jeg tror nok de fleste er veldig glad for at vi har elektristet. Jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste som er redd for mørket.

Jeg tviler sterkt på at helvete er varmt hvis det finnes.





Beklager negativiteten, men jeg måtte få det ut! Og hva den useriøse overskriften angår, vel, dere får tolke den som dere vil.

- Ikke sant vinteren suger?

Hvis noen irriterer deg

Hvis du sitter på toget, bussen eller flyet og passasjeren ved siden av deg irriterer deg, skal du gjøre følgende:
1. Kremte høyt.
2. Plassere en laptop på fanget.
3. Skru den på og koble til internett.
4. Trykke på denne linken.
5. Nå tenker jeg han blir stille.

Ha en ellers flott lørdag!

- Blir du lett irritert?

Denne helga skal jeg:

Lese på senga.


Skrive noe og fortsette på noe jeg har begynt på.


Skrive ned følelser og forelskelser i dagboka.


Chatte fra sengekanten.


Se på tv og sovne på sofaen.


Prøve å få litt skjønnhetssøvn.


Høre på disse karenes musikk.

Kilde: http://leviletocest.tumblr.com/

Og de her sin musikk.


Kidnappe en kattunge. Neida, jeg skal gråte over at jeg ikke får en katt.


Eventuelt kidnappe en valp hvis det er mer akseptert.

Kilde: http://mstrfrnkln.tumblr.com/

Kildene finner du ved å trykke på bildene hvis annet ikke er oppgitt.

- Hva skal du gjøre denne helga?

Å være "sjenert"

Jeg har tenkt lenge på om jeg skal skrive dette innlegget eller ikke. Rett og slett fordi jeg er usikker på om jeg har lyst til å åpne meg for hele verden, spesielt de som kjenner meg. Innerst inne er jeg redd for at de jeg møter hver dag skal lese dette innlegget og kommentere. Snakke med meg om det. Prøve å hjelpe meg. Det er ikke hjelp jeg vil ha, jeg vil bare få det ut. Jeg trenger ingen råd, ingen erfaringer. Alt jeg vil at dere skal gjøre nå, er å lytte.

Jeg har aldri vært den som har fått seg venner bare ved å blunke, men jeg har alltid hatt venner. Jeg har aldri vært den som liker å stå fremst eller i midten, men jeg har drevet med teater og jeg har sunget foran publikum. Jeg har aldri vært den som roper høyest, men jeg har ikke alltid vært den som ikke sier noe.

De som kjenner meg vil sannsynligvis beskrive meg som stille, rolig og sjenert. De som kjenner meg godt vil forhåpentligvis bruke litt andre ord. Det verste jeg vet er når noen sier/spør du er sjenert du? Det er det verste. At noen ikke bare legger merke til at jeg er mer stille enn andre, men også på død og liv må påpeke det. Hva tror du; at jeg ikke vet at jeg ikke sier så mye?

Et fy-ord i mitt ordregister er sjenert, sjenanse. Disse ordene er generaliserende og fordømmende. De sier ingenting annet enn at en person er stille og forsiktig. At man er redd eller flau for å si noe. Uten årsak. Man bare er sånn. Noen mennesker bare er sånn. 

Ja, jeg er sjenert, men det verste jeg vet er å bli satt i den båsen. Jeg hater å bli spurt om det, jeg hater at det blir påpekt. Noe av det verste er også når noen vil "hjelpe" ved å si det er ikke farlig å snakke, det er bare å snakke. For det første, hvis du mener dette, vet du ikke hva du snakker om. For det andre, det er verre å si noe for en som er sjenert når man blir fortalt at det ikke er farlig å snakke. Fakta.

Jeg har ikke alltid vært "sjenert". Ja, jeg har vært en rolig jente, men ikke slik som de siste årene. Et av mine største problemer er tillit. Etter å ha mistet to bestevenner, som sa at vi skulle være venner for alltid, i løpet av tre år, sluttet jeg å stole på folk. Jeg klarte ikke lenger å tro at det var noe som het for alltid eller at selv nære venner ikke kan svikte totalt. I tillegg har jeg ofte hatt tanker om at jeg ikke er bra nok. Bestevennene mine sviktet meg for de som var kulere, mer populære, og jeg hadde ingen igjen. Ingen helt nære. Dette gikk inn på meg, og gradvis lukket jeg meg selv mer og mer inn i meg selv.

Mange tror sikkert at jeg alltid er like stille. At jeg aldri sier noe. Det er ikke sant. Jeg er ikke redd for å krangle med lærere. Jeg er ikke redd for å fremføre. Jeg er ikke redd for å si det jeg mener. Virkelig ikke. Jeg har til og med vært i et slags forhold, på tross av hva folk skulle tro. Det jeg derimot ikke takler, er situasjoner jeg ikke har kontroll over. Diskusjoner i kantina. Spontane samtaler. Eksamen. Jeg har store problemer med å holde en normal samtale med mennesker jeg ikke kjenner godt. Dermed er det vanskelig å bli kjent med nye mennesker, spesielt de som ikke har tålmodighet.

Problemet er ikke det at jeg synes det er flaut å snakke. Det er ikke det at jeg er redd for å si noe feil (selv om jeg er litt redd for det også). Mitt største problem er at jeg ikke klarer å si noe, selv om jeg vil. Ordene kommer ikke ut, selv om jeg har dem klare inne i hodet. Selv når jeg vil svare med en hel setning, klarer jeg ikke å si mer enn ja eller nei eller kanskje eller vet ikke. Jeg vil si ordene, men de kommer ikke ut.

Ikke si at jeg ikke prøver hardt nok. Jeg har prøvd hver eneste dag i over fire år. Noen dager blir jeg litt bedre, noen dager blir jeg verre. Poenget er at det ikke er noe jeg klarer å kontrollere. Jeg er ikke "sjenert" fordi jeg vil være sjenert. Jeg kunne ønske jeg kunne snakke normalt med mennesker rundt meg. Jeg kunne ønske jeg hadde det like lett som andre.

Det at jeg er slik som jeg er, går spesielt inn på meg fordi jeg vet at det har gjort at jeg har gått glipp av mange sjanser. Jeg var forelsket i en gutt i fire år, og vi hadde et godt utgangspunkt, men alle vet at man ikke kan være i et forhold hvor den ene ikke klarer å kommunisere med de andre. Det er ikke det at jeg tror jeg gikk glipp av mitt livs kjærlighet, men jeg gikk glipp av noe veldig fint. Flere sjanser har gått fra meg på denne måten. Jeg har unngått situasjoner fordi jeg vet at det ikke bare er pinlig for meg, men også for den andre. Selv når noen spør meg om jeg vil være med på kino eller om vi skal finne på noe, sier jeg ofte nei eller unngår å svare fordi jeg er redd for å skuffe. Jeg er redd for at noen skal forvente noe av meg og at jeg ikke skal leve opp til forventningene.

Dette ble sikkert uoversiktlig, men jeg håper at noen av dere har fått et bedre inntrykk av hvem jeg er og hvorfor jeg er som jeg er. Jeg sier unnskyld til de jeg har skuffet og jeg sier takk til de som bryr seg. Hvis jeg ikke hadde hatt noen av de nære støttespillerne jeg faktisk har, vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag. Takk, Marit. Takk, mamma og pappa. Takk, kantinegjeng. Takk, Potter2ere. Takk, lesere. Dere betyr alt. Dere er grunnen til at jeg ser lyst på fremtiden.

Resultat av teoriprøve

I dag har jeg bevist en gang for alle at 13 ikke er et ulykkestall. Datoen i dag er 13. januar. Da jeg møtte opp hos Vegvesenet for å ta teoriprøven fikk jeg kønummer 13. Det var da jeg tenkte at det aldri kom til å gå bra. Heldigvis gikk det. Jeg besto! Jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle klare det på første forsøk, men jeg klarte det!


- Har du tatt teoriprøven for bil?

Humør: mandag

Jeg våknet med den vanlige mandagsfølelsen, og tenkte, nei, i dag skal jeg prøve å være positiv. Dermed ble det på med tre strømpebukser, skjørt, to gensere og lue og av sted på skolen.


Da jeg kom hjem etter en helt ok mandag, drakk jeg Pepsi Max.


Og så fortsatte jeg med skrivearbeidet mitt. Jeg er så utrolig glad for at jeg er inne i en ny kreativ periode. Det trengte jeg, for det er lenge siden sist.


Også har jeg selvfølgelig fått min daglige dose av Grey's, men det har jeg ikke bilde av.

- Hvordan har din mandag vært?

Kjærlighet og intimgrenser

What is love? Baby don't hurt my, don't hurt me, no more.

Hva er kjærlighet? Er det en psykologisk forbindelse eller en ren fysisk tiltrekkelse? Er forelskelse et instinkt for å fremme reproduksjon? Nei, det kan vel ikke være så enkelt? La oss fastslå at vi mennesker er mer enn dyr. At fordi vi kan tenke, føle, huske, er vi mer. Kjærlighet og forelskelse er ikke en naturlig refleks, men noe mer. Hva er det? Kan noen egentlig forklare kort og konsist hva det er?

Jeg har vært forelsket utallige ganger, det skal jeg ikke legge skjul på. Enkelte har jeg elsket mer enn andre. Det er unødvendig å gå noe mer inn på det. Hvem, når, hvor, hvordan. Det spiller ingen rolle. Ikke for andre enn meg i alle fall. Poenget er at jeg har vært forelsket, men stort sett vet jeg ikke hvorfor. Hvorfor akkurat han? Hva gjør han så spesiell? Spør du meg, så er det det som er kjærlighet. Når man føler noe veldig sterkt for noen, men ikke vet hvorfor. Når du ikke vet hvorfor akkurat dette mennesket betyr så mye for deg.

Vi har alle en intimgrense. En personlig sfære som vi ikke vil at noen skal overstrede. En grense hvor underbevisstheten vår roper stopp! Ikke nærmere! Enkelte deler ut klemmer til folk de knapt kjenner, mens andre vegrer seg og vil ikke. På den måten kan man være veldig forskjellige. Jeg har en intimgrense som sier stopp veldig fort, og jeg er langt ifra et klemmemenneske. Likevel er det ikke slik at jeg aldri har vært nær noen. Klemming, kyssing. Noen slipper innenfor grensen, andre ikke.

Hvorfor er vi så forskjellige? Hvorfor forelsker vi oss i noen og ikke i andre? Hvorfor slipper vi noen forbi grensene våre og ikke andre? Er det fordi vi ikke er dyr? Fordi vi er noe mer. Fordi vi tenker, føler, ser og vet.









Trykk på bildene for kilder.

- Hva er kjærlighet?
- Hvordan intimgrense har du?

Ting våre barn aldri vil forstå:

- VHS
- Løkkeskrift/formskrift.
- Såpeopera som for eksempel Glamour.
- Kasetter.
- Banneord som fy farao og fyttikatta og fy fader.
- Hjemmetelefoner.
- Kykelikokos.
- Julebukk.
- TV uten egen barnkanal.
- Norsk grammatikk.
- Slengbukser.
- Musikk.
- Nasjonalisme.
- Hvordan man kan leve uten en datamaskin.
- Kaptein Sabeltann.
- Dagbok på papir, og ikke digitalt.


- Hva tror du de neste generasjonene ikke vil forstå?
- Var alt bedre før?

Jeg trenger en pause

I dag har jeg hatt en lang skoledag, støvsuget hele huset og ryddet rommet (som noen hadde bombet!). Nå skal jeg ta en velfortjent pause. Jeg trenger en pause. Etter en liten uke med skole er jeg utslitt og lei. Derfor skal jeg bruke denne helga på å gjøre null niks og ingenting. Bortsett fra å sprenglese teori, for nå må snart jeg få rotet meg til å ta den mye fryktede teoriprøven. Altså må jeg egentlig lese hele helga, for jeg har ikke råd til å stryke mer enn én gang. Men i dag skal jeg ta det helt med ro. Jeg skal spise sjokolade og drikke Pepsi Max, også skal jeg kidnappe lillesøsters nye mini-pc.

It's official, I'm breaking. by Sacha Hayley..
Kilde

- Hva skal du gjøre i helga?
- Hva slags datamaskin har du?

Jorden har ikke feber

Ååh, det er så kaldt, så kaldt. Jeg tåler ikke kaldt vær. Jeg hater å fryse. De siste dagene har det vært mellom tjue og tjuefem minusgrader. Usj, nusj, susj. Det er alt, alt for kaldt. Hva skjedde med global oppvarming? Har jordkloden glemt at den liksom har feber? Kaldsvetter den? Hva er det som skjer? Kanskje jeg rett og slett skal flytte til varmere strøk... Her er det i hvert fall så kaldt at jeg umulig kan skrive om noe fornuftig.




Bilder: haha, de tok jeg i fjor.

- Hvor kaldt er det hos deg?
- Liker du vinteren?

Glede:

- Peter Pan.
- Kuleis.
- Sitater.
- Kattunger.
- T-skjorter.
- Disney.
- Søvn.
- Harry Potter.
- Korte skoledager.
- Å lese ute.
- Babyer.
- Såpebobler.
- Nerdehumor.
- Fridager.

- Glee.



- Hva gjør deg glad?

Og mens vi snakker om ny start...

Jada, jeg har laget en ny header. Husk at jeg har laget den, så den er ikke proff, men bloggen trengte litt forandring.

Før:

Etter:

- Hvilken liker du best?

Jeg er en klisjé

Dere vet den klisjeen med at man kan starte på nytt i et nytt år? Jeg har vært forelsket i samme gutt i fire år, jeg tror dere har fått med dere det. På nyttårsaften bestemte jeg meg for en ting. Jeg er ferdig. Ferdig med ham. Ferdig med hver eneste tanke om han. Han skal bli til et minne. Først og fremst et fint minne som jeg kan lese om i dagboka mi. De fine kveldene. De gode ordene. Følelsene luktene. Jeg vil lese om dem, som i en hvilken som helst annen bok, men jeg er ferdig med dem. Ferdig med følelsene. er jeg endelig ferdig. Jeg starter på nytt i det nye året. Klisjé.


Jeg vet ikke hvor bilde kommer fra, unnskyld! www.tumblr.com er den eneste kilden jeg kan nevne, men bildet er så passende, pliiis tilgi meg.

- Har du vært så forelsket at det gjør vondt?

Kvelden er mørk uten deg

Jeg er i dårlig humør i dag. Jeg tror ikke jeg trenger å gå inn på hvorfor, men jeg gjør det likevel. Ferien er over. Det er skole i morgen. Hvis du, akkurat du, har lyst til å gjøre kvelden min litt lysere (psykisk, jeg tror ikke noen kan fysisk gjøre kvelden lysere, det er bekmørkt ute), kan dere gjøre meg en liten tjeneste. Gå inn på denne linken og still meg et spørsmål. Du kan spørre meg om hva du vil, på norsk eller engelsk. Hvorfor? Jeg kjeder meg og det er gøy å svare på spørsmål.


Søskenbilde fra Danmark fordi jeg ikke fant noe annet.

- Hva gjør du når du kjeder deg?
- Har du skole i morgen?

Nytt hår, nye muligheter

Et aldri så lite ordspill ved inngangen til det nye året. Jeg har nemlig klippet meg i dag. Vennligst ignorer bollekinnene.

Før

Etter.




Det synes kanskje ikke så godt at det er en forskjell på bildene, men jeg har klippet bort mye av lengden pluss at det er klippet opp og litt skjevt. Jeg gremmes over bildene, men det får bare være.

- Hva synes du om 2010-sveisen?

Lille Frøken Norge

Lille Frøken Norge

22, Skedsmo

Julie, 21, Skedsmo
Evig pessimist. Liker hvaler og bøker. Blogger om alt i livet som ikke gir mening.

Kan kontaktes her: julie_phelps@hotmail.com



«For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.» (Tore Renberg)

Lille Frøken Norge

Kategorier

Arkiv

hits