Følelser

1



Jeg kan ikke helt forklare hva jeg føler, men det føles bra. 

- Hvordan har du det?

Ikke snu, ikke denne gang

Du er den som alltid løper bort i fra
Det eneste du virkelig vil ha
Ikke dra, ikke denne gang
Dra, ikke dra, ikke denne gang
Du er så nær, du er så nær

(tekst: Siri Nilsen, foto: privat)

Om å vente på noe godt og vente forgjeves

Det verste med livet er at alt går så sakte. Man må gjøre alt steg-for-steg og ingenting kan skje i løpet av et øyeblikk. Man må gjennom alle pinlige stillheter, alle krangler, alle følelser, alle tårer, all frustrasjon, alle bekymringer, alle analyser, all sorg, all skuffelse. Man kan ikke spole over de delene man ikke liker. Det er ikke det at det ikke finnes lyspunkt, men jeg har alltid levd litt i en fantasiverden hvor happily ever after er en realitet og hvor den kommer med en gang. Jeg prøver å tenke at sånn er det ikke, man kan ikke bare ha det som er bra, men det er vanskelig å kontrollere hvordan man tenker. Tankene bare er der, de verken forsvinner eller kommer på kommando. Jeg liker ikke å vente. Jeg liker ikke å håpe. Jeg liker at ting skjer. Nå. Med en gang. Helst før det også. Jeg vil komme til det punktet hvor ting er bra og bekymringene kan deles med en annen uten å være redd for at den andre skal forsvinne helt uten videre. Jeg. Hater. Å. Vente. Det er når man venter at man tenker at det gode aldri vil skje og kanskje er det de tankene jeg hater mer enn noe annet. Jeg hater å ikke vite og jeg hater å være redd for at jeg skal være alene resten av livet. (((Godnatt)))

+

I am not lost

Og hvordan glemme én, som bare husker deg i blant?

Jeg gir opp fordi jeg vet at alt annet blir for dumt. Jeg vil ikke være den som tenker på og analyserer noe som var ferdig for lenge siden. Den som tror at det var noe spesielt selv om det egentlig ikke var noen ting. 

Jeg vil være den som er sterk. Som tenker at fortid er fortid. Som legger ting bak seg uten problemer. For det er jo fortid. Det er over. Det tok slutt for lenge siden og det vet jeg. Innerst inne vet jeg. 

Men hva kan man gjøre da, når hjertet sier en ting og hodet noe annet? 

And now my heart stumbles on things I don't know

Jeg er frustrerende uinspirert for tiden. Selv om jeg setter av flere timer hver dag til å skrive, ender jeg bare opp med å sitte og stirre på et tomt word-dokument før jeg gir opp. Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg blir deprimert av det. Jeg trenger å skrive. Det høres sikkert rart ut, men skrivesperre er for meg omtrent like ille som å ligge på sofaen med feber. 

Kanskje tenker jeg for mye på hva som kan gå galt. 

 - Hva inspirerer deg?

How can you say that your truth is better than ours?

Noen ganger lukker jeg øynene og holder pusten. Holder pusten og venter på at et øyeblikk skal være over. At en tanke skal forsvinne. I etterkant lurer jeg ofte på hvorfor jeg gjør det. Kanskje er det fordi jeg er redd uten å helt vite hva jeg er redd for. Kanskje er det for å slippe unna det som er vanskelig. Mest av alt tror jeg det er for å utsette noe. Utsette noe jeg ikke er helt klar for. Problemet er at jeg aldri vet når jeg er klar. Det finnes grenser for hvor lenge jeg klarer å holde pusten. Det finnes grenser for hvor lenge ting kan utsettes. Men hvor går egentlig grensen og hva skjer hvis man krysser den?

+

Photobucket

Everything


+

Det er rart når du føler at du ikke lever, bare eksisterer. 

<3-kommentarer tas imot med takk, jeg trenger dem.

Pessimisme

- Hva er du flink til?

Ubrukelig

Jeg føler at ingenting av det jeg gjør er bra nok. Tekstene jeg skriver er ikke bra nok. Bildene jeg tar er ikke bra nok. Jeg leser ikke nok. Jeg vil ikke nok. Jeg er ikke bra nok. Jeg føler meg rett og slett ubrukelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er vanskelig å være positiv når man føler seg negativ. 

Ordflyten

Jeg har en sånn rar følelse i magen. En følelse det ikke finnes et ord for.

Jeg er flink med ord, jeg har alltid vært flink med ord. Likevel klarer jeg altså ikke å finne det riktige ordet. Jeg har det liksom på tunga, men det kommer ikke ut.  



Jeg hater å ikke kunne beskrive det jeg føler. Mest fordi jeg ikke liker å ikke forstå meg selv. 



Når ble egentlig livet så uforklarlig? Når sluttet jeg å forstå hva jeg selv føler? 

+

+

Det er en sånn dag hvor jeg innser at jeg ikke aner hvem jeg er eller hva jeg egentlig driver med.

Why?

Photobucket

Natten är ung och jag ligger vaken

Jeg kunne ønske at jeg alltid var glad og optimistisk. At jeg alltid kunne se livets lyse side. At jeg alltid var fornøyd. Jeg lurer ofte på hvorfor jeg ikke er det. Jeg mangler egentlig ingenting. Jeg har familie og jeg har venner og alltid tilgang på mat når jeg er sulten. Likevel føles det alltid som om noe mangler selv om jeg aldri helt kan sette fingeren på hva. Det er en slags tomhet langt inne i meg et sted som stadig dukker frem og sier hei god dag nå skal du være litt lei deg igjen.

På en vanlig dag kan jeg gå fra å være i skyene lykkelig til hissig og deprimert. Hvorfor er det sånn? Hva er det jeg egentlig vil oppnå med det og tror jeg det vil forandre seg av seg selv? Hvorfor gjør jeg ikke noe med det? Kan jeg gjøre noe med det? Vil jeg alltid ha en klump i magen som truer med å ødelegge humøret? Vil jeg alltid føle meg litt ensom og alene selv om jeg ikke er det? 

Jeg har titusenmillioner spørsmål som jeg kanskje aldri får svaret på. De fleste spørsmålene handler om meg selv. Egentlig burde man jo vite alt om seg selv, ikke sant? Det er jo kun seg selv man kjenner fullt og helt? Eller? Hvorfor føler jeg stadig at jeg ikke engang kjenner meg selv? 

Jeg sover ikke så mye for tiden. Jeg tenker, tenker, tenker samtidig som jeg ikke helt vet hva jeg skal tenke. Jeg føler meg ung og dum og uvitende. Jeg føler fortsatt at jeg er ti år og ikke aner noe som helst om livet. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er tjue år og aner ikke hvem jeg er. Jeg får ikke sove. 

- Vet du hvem du er?

Nothing to do, nowhere to be

Men så skjønte jeg at...

Close your eyes


Take a breath
This too shall pass

Til han...



Du vet hvem du er...

Jeg savner å være åtte år og superhelt




(foto: privat)

En elefant glemmer aldri. Det gjør ikke jeg heller. 

- Hva savner du?

Å bli forstått

Den verste følelsen i verden er å føle seg helt alene. Ikke nødvendigvis at man ikke har noen andre, men at man føler at man ikke blir forstått fordi man er annerledes. Noen ganger er det eneste jeg vil å passe inn, men samme hvor mye jeg prøver får jeg det ikke til.

Jeg kommer aldri til å være hun som drikker seg full og ikke husker noe dagen etter. Jeg kommer aldri til å være hun som kan stå på bordet og danse uten en dråpe alkohol i blodet. Jeg kommer aldri til å være hun som kan fortelle en historie fra livet og få alle til å lytte. Jeg kommer aldri til å være hun som slipper seg løs i en folkemengde. Jeg kommer aldri til å være hun som ikke er redd. 

I små øyeblikk øyner jeg håp. Jeg ser glimt av det livet jeg kan ha eller få. I løpet av sekunder brytes likevel det hele ned. Jeg ser en hel verden rase sammen uten at noen legger merke til det. Jeg innser hva slags forandringer jeg aldri kommer til å klare å gjøre. Jeg innser hvor liten jeg er. Hvor ubetydelig. Hvordan jeg alltid kommer til å være den jeg er uansett hvor mye jeg kunne ønske at jeg ikke var det. 

Jeg er aller mest redd for å være alene. Ikke for å sitte alene i en leilighet og lese en bok, men redd for å føle at jeg ikke har noen. At ingen forstår meg. At ingen er villige til å ta seg tid til meg. At jeg skal bli usynlig for verden rundt meg.

Jeg har hørt flere ganger at man må forandre seg. At man kan forandre seg. Men tror dere ikke jeg hadde gjort det for lenge siden hvis jeg kunne? Tror dere jeg vil være den jeg er? Tror dere jeg synes det er gøy å ikke klare å synge sammen med alle andre når det er allsang? Tror dere jeg synes det er gøy å ikke klare å holde en samtale gående i mer enn to minutter? Tror dere jeg synes det er gøy å være redd?

Jeg er ikke den jeg er fordi jeg har valgt det selv. Jeg er den jeg er fordi det er den jeg er. Kanskje kan jeg bli litt bedre med årene. Kanskje blir ting enklere etter hvert. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg aldri kommer til å forandre meg så mye at jeg blir en annen. Jeg kommer alltid til å være meg, enten jeg liker det eller ikke. 

Det siste jeg vil er at folk skal synes synd på meg eller at noen skal få skyldfølelse. Kanskje hadde jeg vært annerledes hvis livet mitt hadde vært annerledes frem til nå, men man kan ikke forandre fortiden. Man formes av det man opplever og hvem vet hva som vil ha en positiv virkning og hva som vil ha en negativ? Man kan ikke holde fast i fortiden og skylde på andre, man må bare komme seg videre. Det er det jeg prøver å gjøre, men det betyr ikke at jeg klarer å forandre meg.

Jeg kommer aldri til å bli en annen og fra nå av kommer jeg ikke til å prøve å være noe annet heller. Jeg er stolt av den jeg er. Jeg er stolt av å representere de av oss som ikke snakker høyest i en folkemengde. De av oss som ikke danser på bordet. De av oss som ikke synes at fyll og fest er det beste tidsfordrivet. De av oss som er ensomme. De av oss som er redde. De av oss som bare ønsker å bli sett uten å måtte skrike høyest. 

Jeg sier ikke at jeg er bedre enn andre. Jeg sier bare at jeg er annerledes. Jeg sier bare at jeg vil være meg selv og ingen andre. 

Akkurat nå

Photobucket

- Hvordan har du det?

Others

Hvordan har du det?

Hvordan kan man fortelle noen hva man føler når man ikke kan forklare det for seg selv engang?

Jeg har det... rart for tiden, jeg. Jeg føler meg konstant sliten. Konstant lei. Konstant på kanten av stupet. Hver gang jeg er i nærheten av å føle noe, i nærheten av å kunne beskrive det jeg føler, forsvinner jeg inn i en fantasiverden og ser for meg at jeg lever et annet liv. 

Jeg er redd for å fortelle noen akkurat hvordan jeg har det fordi jeg ikke vil at noen skal bekymre seg for meg. Dette må jeg uansett ordne opp i selv. Dette må jeg uansett finne ut av på egenhånd. 

Jeg har så mange ulike følelser som slår seg av og på uten forvarsel. Det ene øyeblikket latter og det neste gråten i halsen. Jeg tror følelsene kommer av frustrasjon. Frustrasjon over at det føles som om livet mitt er på vent. 



- Hvordan har du det?

Bølgesuset



Av og til er det lov til å bare drømme seg bort til hvite strender og bølgesus og livet på havet. Yoho, yoho, a pirate's life for me...

Den følelsen

Den følelsen du får etter at du har vært ute i sola en hel dag.



Den følelsen du får når du ser et bilde av han som du ikke har sett før.

Den følelsen du får når du er ferdig med noe du har jobbet med lenge.



Den følelsen du har når du ikke har noe som helst å gjøre en hel dag. 



De følelsene svirrer litt ut og inn i livet mitt for tiden. 

Tom

Lommeboka er tom. Tanken på bilen er tom. Jeg er litt tom. Datamaskinen min heter Tom. 

Det er litt for mange tom-er i livet mitt akkurat nå. 

Jeg er trøtt og lei.

Og sliten. Alltid sliten.

Heldigvis er det helg. Heldigvis har jeg fri. Heldigvis har jeg ingen andre planer enn å slappe av og spise kake. Heldigvis er det snart sommer. 

- Hvordan har du det?

Å tyde drømmer

Flukt
Flykter du fra noen vil du få det bedre. Klarer du ikke å flykte kan du få det litt vanskelig i livet for en periode. En flukt kan også symbolisere at du prøve å flykte fra problemer.

Forfølgelse
Dette er en vanlig drøm og kan symbolisere et problem, en del av din personlighet, et mindreverdighetskompleks, eller en person du må bli kvitt. Drar forfølgeren innpå kan problemet øke, mens det motsatte vil skje hvis du løper raskere enn forfølgeren. 

Flyktning
Er du en flykting må du slutte å skyve bort problemene dine. 


(Kilde: droemmetydning.com)

- Er det ikke rart hvor mye en drøm kan si om livet ditt?
- Hva betyr drømmene dine? 

Når ingenting er feil og ingenting er riktig



Jeg er lei meg uten at jeg har noen grunn til å være lei meg.

Jeg er glad uten å ha noen grunn til å være glad.

Jeg er sint uten å ha noe å være sint på. 

Jeg vil gråte, men har ingen grunn til å gråte.

Jeg vil le, men har ingenting å le av. 

Ingenting er egentlig feil.

Samtidig er ingenting riktig.

Who says?

Who says I can't be free?
From all of the things that I used to be
Re-write my history
Who says I can't be free?



I wrote two hundred letters I will never send
Sometimes these cuts are so much deeper then they seem
You'd rather cover up, I'd rather let them be
So let me be, and I'll set you free



It's been a long night in New York City
It's been a long night in Baton Rouge
I don't remember you looking any better
But then again I don't remember you

Who says I can't be free?

(tekst: John Mayer/Maroon 5, foto: privat)

Husker du sommerfuglene?

Husker du første skoledag og de tusen sommerfuglene som hadde flyttet inn i magen din?

Husker du første gangen du forelsket deg og sommerfuglene kom tilbake?

Husker du første gangen du kysset noen og magen nesten eksploderte fordi sommerfuglene var i ekstase?

Husker du første gangen du holdt hender med en du var forelsket i?

Husker du første gangen du fikk sommerfugler av å se et menneske smile?

Husker du følelsen av å være forelsket?

Jeg har begynt å glemme følelsen av å ha tusen sommerfugler i magen. Det er en følelse jeg ikke vil glemme, en jeg vil ha tilbake. Hvor er dere, sommerfugler?



- Er du forelsket?

Om å være ensom

Noen ganger føler jeg meg ensom selv om jeg ikke har noen grunn til det.

Noen ganger føler jeg at jeg er helt alene i verden selv om jeg ikke er det.

Det rare er at ingen kan gjøre noe med det. Det føles ikke annerledes etter en sosial dag på jobb. Det føles ikke annerledes etter en kveld hjemme med mamma og pappa. Det føles ikke annerledes etter at jeg har vært sammen med venner. Uansett hva jeg gjør så føler jeg meg alltid litt ensom. Som om jeg er alene om noe som er for stort for bare meg. Som om jeg har noe jeg trenger å dele med noen, men som jeg ikke er sikker på hva er.

 

Noen ganger føler jeg meg minst alene når jeg er alene. Det er kanskje det aller rareste.

Jeg lurer på om jeg er den eneste som har det sånn.

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke passer inn noen steder.

Standing on the edge

Føler du noen gang at du står på kanten av et stup? At du bare er et lite skritt fra å falle nedover, nedover og nedover. At det ikke skal noe til for at du faller. Jeg tror kanskje alle har det sånn innimellom. Enten det er fordi du er utslitt, deprimert eller bare i dårlig humør. Alle har dager hvor ingenting nytter. Dager hvor du bare vil låse deg inne på rommet, høre på triste sanger og gråte. Jeg er ikke deprimert jeg, altså, bare i ganske dårlig humør.



- Hvordan er humøret ditt i dag?

Have you ever

Frykt

Kjærlighet skremmer meg mer enn noe annet. Jeg er redd for å ende opp alene og det hjelper minimalt med alle som sier "du møter den rette en dag". Det hjelper heller ikke med de som sier at "du må komme deg ut av huset for å møte noen." Saken er at jeg er redd. Livredd. Jeg er redd for å forelske meg. Redd for å binde meg til noen. Jeg har vært forelsket før. Jeg har elsket før. Det er kanskje derfor jeg er redd. Fordi jeg vet hvordan det er å miste noe man trodde skulle vare for alltid. Jeg vet hvordan det er å gå glipp av noe som kanskje kunne vært evig. Jeg vet hvordan det er å føle så mye at man ikke for puste.

Mest av alt er jeg redd for å være ensom. Jeg vil ikke være avhengig av andre, men vet at jeg er det. Jeg liker ikke å innrømme det, spesielt ikke "offentlig" som på bloggen. Jeg liker ikke at de jeg kjenner og ser hver dag kan lese hva jeg tenker og føler. Likevel poster jeg dette her. Kanskje er det fordi jeg håper at noen skal si at de føler det samme og at jeg ikke er den eneste som er redd.

I will lay down my heart

I can't make you love me If you don't 
You can't make your heart feel something it won't 
Here in the dark in these final hours 
I will lay down my heart, and I'll feel the power 
But you won't, no you won't 
And I can't make you love me 
If you don't 

I'll close my eyes and then I won't see 
The love you do not feel, when you're holding me 
Morning will come, and I'll do what's right 
Just give me till then, to give up this fight 
And I will give up this fight



(tekst: George Michael, foto: privat)

Loneliness is only temporary



Det er på dager som i dag at jeg savner noen. Ikke en bestemt person, ikke en jeg en gang har elsket. Bare noen. En som holder hånda mi og sier at alt ordner seg. En som får meg til å føle noe. Akkurat nå er jeg tilbake der jeg var for rundt ti måneder siden. Overbevist om at jeg kommer til å være alene resten av livet. Sur på alle som har kjæreste. Nesten på gråten av romantiske filmer. Uinspirert. Heldigvis har jeg alltid noen å støtte meg på. Gode venner. Familie. Uten dem hadde jeg ligget under dyna hele dagen og syntes synd på meg selv. Hvorfor skal kjærlighet og forelskelse være så viktig?

Everything here reminds me of you

Selv tunneler minner meg om deg. Kanskje jeg bare bør flytte til den andre siden av jordkloden.

Still pretending

Den eneste som kan gjøre livet mitt bedre er meg selv.

Likevel venter jeg på en superhelt som kan gjøre det for meg.

Kom og redd meg, da. Redd meg fra meg selv.


Kilde

Somebody to love

Each morning I get up I die a little 
Can barely stand on my feet 
Take a look in the mirror and cry 
Lord what you're doing to me 
I have spent all my years in believing you 
But I just can't get no relief, Lord! 
Somebody, somebody 
Can anybody find me somebody to love? 

I work hard every day of my life 
I work till I ache my bones 
At the end I take home my hard earned pay all on my own - 
I get down on my knees 
And I start to pray 
Till the tears run down from my eyes 
Lord - somebody - somebody 
Can anybody find me - somebody to love?

Hvil nå, venn

Verdens fineste katt måtte avlives i går.




Jeg får en klump i magen hver gang jeg tenker på at han er borte, men han var gammel og syk og det var det beste. Trøsten er at han levde et langt og godt liv og at han hadde så mange som var glad i han. Det er alltid vondt å miste dyr man er glad i, men heldigvis har vi mange gode minner å leve videre på :-)

Fireworks

So this is the end, of you and me
we had a good run, and I'm setting you free
to do as you want, to do as you please 
without me.

Remember when, you were my boat
and I was your sea
together we'd float, so delicately.

But that was back when we could talk about
anything.

Cuz I don't know, who I am when you're
running circles in my head
And I don't know, just who you are


tekst: You Me At Six, foto: privat

Nå er jeg singel. Livet er rart, men jeg tror det er riktig. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg har så gode venner som støtter meg uansett og som viser at de bryr seg. Dette er det vanskeligste jeg noengang har gjort.

Å miste kontrollen

Folk sier at jeg er modig som ikke drikker alkohol, men egentlig er jeg bare redd for å miste kontrollen. Jeg er ikke modig, jeg er redd.

Photobucket
Gifkilde

- Drikker du alkohol?

Vanskelig

Det er vanskelig å være seg selv når man ikke vet hvem man er.

Det er vanskelig å alltid smile hvis man er trist.

Det er vanskelig å svare på spørsmål man ikke vil svare på.

Det er vanskelig å ikke stole på noen.

Det er vanskelig å være ensom.

Det er vanskelig å ikke vite hva man egentlig vil.

Det er vanskelig å skrive ned tanker uten å være redd for hva andre mener.

Det er vanskelig å være redd for alt.

Mest av alt er det vanskelig å leve.


Bildet fant jeg her.

- Hva synes du er vanskelig?

Uten bekymring


Jeg vil gå i pysj hele dagen uten å tenke på alt jeg skulle gjort.


Jeg vil spise usunn mat uten å tenke på vekt og helse.


Jeg vil lese uten å tenke på alt jeg heller bør gjøre.


Jeg vil blogge uten å tenke på hva andre mener om det jeg gjør.


Jeg vil ha på meg klær jeg liker uten å tenke på om jeg ser teit ut.


Jeg vil skrive uten å tenke at det ikke kan måle seg med bøkene jeg leser.


Jeg vil reise verden rundt uten å tenke på fremtiden.


Jeg vil være den jeg er uten å tenke at jeg ikke er bra nok.

Trykk på bildene for kilder.

- Hva vil du gjøre uten å bekymre deg for andre ting samtidig?

Quiet & Still




her.

Lei

Jeg er lei av å forklare hvorfor jeg velger som jeg gjør. Jeg er lei av å bli fortalt hva jeg bør og ikke bør gjøre. Jeg er lei av at folk prøver å bestemme over meg. Ingen forstår meg uansett. La meg ordne opp i mine egne problemer og støtt meg når jeg gjør det. Noen ting må jeg finne ut av selv.

Everything

Wake me up when September ends...





Merker at september ikke helt er min måned. Vekk meg når den er over. 

Breathe

This

Bildene er linket.

Ord

Når du vil skrive en sang, men ikke finner ordene. Når du vil gå en tur i parken, men ikke bor i nærheten av en park. Når du vil skrike, men ikke vil at noen skal høre deg.  Når du vil skrive en bok, men ikke har en historie å fortelle. Når du vil løpe i timesvis, men ikke er i form. Når du vil se en film, men ikke finner en film du vil se. Når du er sulten, men ikke har lyst på mat. 

Når ord ikke strekker til.



- Har du noen gang hatt det på den måten?

Takk

Ville bare si takk igjen, jeg, for at dere orker å holde ut med meg. Takk for at dere leser og legger igjen en kommentar en gang i blant. Det betyr utrolig, utrolig mye. Bloggen har blitt en stor del av hverdagen min og jeg føler meg litt tom hvis jeg ikke oppdaterer hver dag. 


Jeg vet ikke helt om det er riktig å si takk med et digert bilde av meg selv, men dere får tolke det som dere vil!

Tusen takk for at dere er de beste leserne i verden!
Håper dere fortsetter å følge hverdagen min nå når jeg skal flytte og begynne på høgskole. Jeg kommer i hvert fall til å være her i en god stund fremover!

Sommerkvelder

Det er akkurat passe varmt. Såpass kjølig at du må ha et teppe over tærne, men varmt nok til å sitte med t-skjorte. I glasset har du noe iskaldt og sprudlende. Champagne. Hvitvin. Pepsi Max. Sanger du har hørt hundre ganger før strømmer svakt ut fra en høytaler. Av og til synger du med, andre ganger hører du bare ordene i hodet ditt. Ved siden av deg sitter en god venn. Eller mamma. Eller pappa. Eller kjæresten. Dere prater om livet. Om bølgesus og fjerne land. Om fremtid og fortid. Nåtid. Tiden eksisterer ikke, men plutselig er klokka langt over ti. Selv om det er sommer har det blitt mørkt ute. Det er stjerneklart. Selskapet ditt forsvinner inn for å se på tv. Du blir sittende ute for å se på stjernene. Karlsvogna som nesten mangler et hjørne i vogna. Orions belte. Lillebjørn. De er der alle sammen, på tross av at de fleste døde for flere år siden. Du innser hvor liten og ubetydelig du er og bestemmer deg for at du heller kan bruke tiden din på å se en passe skummel skrekkfilm. 


(http://weheartit.com/entry/3159351)

- Hva er det beste med sommerkvelder?

Om låser

Av og til har jeg bare lyst til å låse meg inne på rommet mitt og aldri komme ut. 



Andre ganger ikke. 

Jeg får ikke puste

I dag har jeg skrevet dagbok hver dag i et år. Det har faktisk blitt et av de mest innholdsrike årene i livet mitt, så jeg er veldig glad for at jeg har skrevet ned nesten alle tanker og følelser. Jeg tenkte jeg skulle dele litt med dere, selv om det sikkert er totalt uinteressant. 

Fire tettskrevede dagbøker.

Høydepunktet i sommeren 2009.

Lappen jeg fikk av kjørelæreren etter et par kjøretimer.

Min første Green Day konsert.

Det var noe sånt som dette jeg gjorde på dager hvor det ikke skjedde så mye.

Fikk vite at Green Day skulle tilbake til Norge allerede i juni 2010. 

Var ensom i februar.

Planla hvordan jeg skulle få en bedre fremtid. Failet totalt selvfølgelig.

Trenger jeg å kommentere? Høhø.

Dagen før oppkjøring.

Fin 17. mai og fin markering på slutten av russetida. Og fin kjæreste selvfølgelig.

Gårsdagen. Jeg orker ikke/vil ikke/kan ikke kommentere.

- Skriver du dagbok?

Sommerfugler

Følelsen av å ha to tusen sommerfugler i magen, det er den aller beste følelsen. Den kan ikke kontrolleres. Den kan ikke fremkalles når du ønsker det. Sommerfuglene kommer når du minst venter det. Eller helt forventet. Når han kommer mot deg. Når han holder hånda di. Det er den aller beste følelsen i verden. Å føle at noen bryr seg. At noen er villige til å gjøre hva som helst for at du skal bli hos dem. Følelsen av å ikke lenger måtte møte verden helt alene. Det er ikke lenger vanskelig å stå opp om morgenen, for du vet at du vil møte minst et ansikt som ønsker deg bare godt. Alt blir plutselig lettere. Og vanskeligere. Det skjer så mye på en gang. Følelser. Tanker. Sommerfugler. Du føler noe, hele tiden, og du kan ikke engang forklare det uten å bruke tusen usammenhengende ord og setninger.

Det finnes ikke noe bedre enn å være forelsket, og heller ikke noe verre.   


Fotokilde: http://shelikesshelikes.tumblr.com/post/629046784 

Dette innlegget har ligget i arkivet mitt i evigheter, jeg synes det er litt fint. 

- Er du forelska?

?

Jente

pluss

gutt

er lik

hjerte

eller?



Jeg tror ja eller kanskje.

2

Jeg vet at du vet at jeg vet.

1

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro.

Når man ikke får sove

Når jeg
Håper
Venter
Ønsker
Forventer
Tror
Tenker
For mye
Da får jeg ikke sove.

Innpust og utpust

"Du sier ikke så mye du."

"Åh, hærreminhatt, tuller du med meg?"



Pust inn. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10. Pust ut.

Knust selvtillit

Planen var å skrive et langt og sint innlegg om hvor utrolig idiotisk engelsklæreren min er, men jeg orker rett og slett ikke. Jeg er lei av hele skolesystemet og jeg gidder ikke å skrive i det vide og det brede om hvor dårlige lærere er til å tolke lærerplanen. Lærere kan ikke forandre den jeg er, uansett hvor mye de prøver. Jeg er den jeg er, hvorfor kan de ikke bare akseptere det? Er det riktig at jeg må trå over mine egne grenser for noe lærerne mener er riktig? Jeg vet at skolen ikke er alt og at jeg ikke bør bry meg, men lærere har makt til å knuse alt som heter selvtillit. Det vet jeg alt om.



Neida, jeg er ikke så deprimert som jeg later som.

- Hvordan er/var lærerne dine?

En rar følelse

Den er litt rar. Den følelsen av å vite at noen bryr seg. At duhar noen som tenker på deg og er glad for at du eksisterer. Å ha familie. Å ha venner. Å være forelsket. Vite ta noen føler noe for deg tilbake. Man vet ikke helt hvordan man vet, men man vet. Det er ikke det at de sier det til deg. Du bare vet det. Vet at du er viktig for dem på samme måte som de er viktige for deg. Du betyr noe. Det er rart, egentlig. Å plutselig føle seg, om ikke veldig, i hvert fall litt viktig.



- Har du følt det sånn?

SERIØST

Nå har JEG fått FØRERKORT.
Seriøst.

Jeg savner den gang da

Jeg savner da du var deg og jeg var meg og alt var bra. Jeg savner å kunne ligge våken en hel natt for å leke eller snakke om ingenting. Jeg savner å kunne gå ut av døra og hjem til deg når som helst. Jeg savner å lage nudler og dele likt. Jeg savner å gjøre lekser i timevis. Jeg savner å bruke fire timer på å gå hjem. Jeg savner å kjøpe godteri eller boller etter skolen uten å måtte tenke på om det er bra eller ikke. Jeg savner å skrive hemmeligheter i en liten bok man sender rundt i klasserommet. Jeg savner å sende brev uten innhold selv om vi praktisk talt var naboer. Jeg savner å bruke tre timer på å lage en familie på Sims. Jeg savner å kle meg ut til karneval. Jeg savner å kunne fortelle alt uten å være redd for at noen andre skulle få vite det. Jeg savner å bygge hytte i skogen. Jeg savner å finne på gode grunner til å komme forsent på skolen. Jeg savner å bli igjen i klasserommet etter skolen for å snakke med læreren om alt og ingenting. Jeg savner å leke. Jeg savner å lage klubber. Jeg savner å leke skole. Jeg savner å gjemme meg på jentedoen i friminuttet. Jeg savner å snakke om hvor teit det er å sminke seg og bruke bh og g-streng. Jeg savner å være bekymret for mensen. Jeg savner å være med på dramaoppsetninger. Jeg savner å designe klær selv om vi ikke kan tegne. Jeg savner å lage snøhule. Jeg savner å gå julebukk. Jeg savner å gå Halloween. Jeg savner å lage nyheter på samisk. Jeg savner å bytte bøker. Jeg savner å kjøpe helt like klær. Jeg savner å leke WITCH. Jeg savner å lage moteshow. Jeg savner å være rampete. Jeg savner å krangle med sjuendeklassinger. Jeg savner å tro at vennskap varer evig. Jeg savner å holde sammen i tykt og tynt. Jeg savner å reise på familieferie sammen. Jeg savner å le så jeg rister. Jeg savner å ikke være redd for å være meg selv. Jeg savner å ha lærere jeg liker. Jeg savner å sende valentinskort. Jeg savner å ikke være bitter. Jeg savner å ikke savne noe. Jeg savner å være barn.



- Hva savner du?

Jeg var lykkelig forelsket og glad

Når jeg tenker tilbake på årene jeg har levd, tenker jeg at jeg har hatt det bra. Tross alt, så har jeg hatt det bra. Det negative veies liksom opp av det positive. Jeg har jo til og med vært lykkelig, sånn ordentlig lykkelig. Spesielt så husker jeg desember i tiende klasse. Jeg var lykkelig forelsket og herregud så glad jeg var. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor bra jeg hadde det akkurat da. Jeg følte meg så spesiell og jeg kjenner at jeg blir varm av å tenke på det. Det rare er at de færreste visste om det. Hemmelig kjærlighet, det var det det var. Ingen visste noe, ingen merket noe. Likevel var det perfekt.


Hvorfor skriver jeg dette? Jeg er ferdig med det og det er nå et positivt minne.


Dette bildet ble tatt i desember 2006, akkurat da.

- Har du vært lykkelig?

Å være "sjenert"

Jeg har tenkt lenge på om jeg skal skrive dette innlegget eller ikke. Rett og slett fordi jeg er usikker på om jeg har lyst til å åpne meg for hele verden, spesielt de som kjenner meg. Innerst inne er jeg redd for at de jeg møter hver dag skal lese dette innlegget og kommentere. Snakke med meg om det. Prøve å hjelpe meg. Det er ikke hjelp jeg vil ha, jeg vil bare få det ut. Jeg trenger ingen råd, ingen erfaringer. Alt jeg vil at dere skal gjøre nå, er å lytte.

Jeg har aldri vært den som har fått seg venner bare ved å blunke, men jeg har alltid hatt venner. Jeg har aldri vært den som liker å stå fremst eller i midten, men jeg har drevet med teater og jeg har sunget foran publikum. Jeg har aldri vært den som roper høyest, men jeg har ikke alltid vært den som ikke sier noe.

De som kjenner meg vil sannsynligvis beskrive meg som stille, rolig og sjenert. De som kjenner meg godt vil forhåpentligvis bruke litt andre ord. Det verste jeg vet er når noen sier/spør du er sjenert du? Det er det verste. At noen ikke bare legger merke til at jeg er mer stille enn andre, men også på død og liv må påpeke det. Hva tror du; at jeg ikke vet at jeg ikke sier så mye?

Et fy-ord i mitt ordregister er sjenert, sjenanse. Disse ordene er generaliserende og fordømmende. De sier ingenting annet enn at en person er stille og forsiktig. At man er redd eller flau for å si noe. Uten årsak. Man bare er sånn. Noen mennesker bare er sånn. 

Ja, jeg er sjenert, men det verste jeg vet er å bli satt i den båsen. Jeg hater å bli spurt om det, jeg hater at det blir påpekt. Noe av det verste er også når noen vil "hjelpe" ved å si det er ikke farlig å snakke, det er bare å snakke. For det første, hvis du mener dette, vet du ikke hva du snakker om. For det andre, det er verre å si noe for en som er sjenert når man blir fortalt at det ikke er farlig å snakke. Fakta.

Jeg har ikke alltid vært "sjenert". Ja, jeg har vært en rolig jente, men ikke slik som de siste årene. Et av mine største problemer er tillit. Etter å ha mistet to bestevenner, som sa at vi skulle være venner for alltid, i løpet av tre år, sluttet jeg å stole på folk. Jeg klarte ikke lenger å tro at det var noe som het for alltid eller at selv nære venner ikke kan svikte totalt. I tillegg har jeg ofte hatt tanker om at jeg ikke er bra nok. Bestevennene mine sviktet meg for de som var kulere, mer populære, og jeg hadde ingen igjen. Ingen helt nære. Dette gikk inn på meg, og gradvis lukket jeg meg selv mer og mer inn i meg selv.

Mange tror sikkert at jeg alltid er like stille. At jeg aldri sier noe. Det er ikke sant. Jeg er ikke redd for å krangle med lærere. Jeg er ikke redd for å fremføre. Jeg er ikke redd for å si det jeg mener. Virkelig ikke. Jeg har til og med vært i et slags forhold, på tross av hva folk skulle tro. Det jeg derimot ikke takler, er situasjoner jeg ikke har kontroll over. Diskusjoner i kantina. Spontane samtaler. Eksamen. Jeg har store problemer med å holde en normal samtale med mennesker jeg ikke kjenner godt. Dermed er det vanskelig å bli kjent med nye mennesker, spesielt de som ikke har tålmodighet.

Problemet er ikke det at jeg synes det er flaut å snakke. Det er ikke det at jeg er redd for å si noe feil (selv om jeg er litt redd for det også). Mitt største problem er at jeg ikke klarer å si noe, selv om jeg vil. Ordene kommer ikke ut, selv om jeg har dem klare inne i hodet. Selv når jeg vil svare med en hel setning, klarer jeg ikke å si mer enn ja eller nei eller kanskje eller vet ikke. Jeg vil si ordene, men de kommer ikke ut.

Ikke si at jeg ikke prøver hardt nok. Jeg har prøvd hver eneste dag i over fire år. Noen dager blir jeg litt bedre, noen dager blir jeg verre. Poenget er at det ikke er noe jeg klarer å kontrollere. Jeg er ikke "sjenert" fordi jeg vil være sjenert. Jeg kunne ønske jeg kunne snakke normalt med mennesker rundt meg. Jeg kunne ønske jeg hadde det like lett som andre.

Det at jeg er slik som jeg er, går spesielt inn på meg fordi jeg vet at det har gjort at jeg har gått glipp av mange sjanser. Jeg var forelsket i en gutt i fire år, og vi hadde et godt utgangspunkt, men alle vet at man ikke kan være i et forhold hvor den ene ikke klarer å kommunisere med de andre. Det er ikke det at jeg tror jeg gikk glipp av mitt livs kjærlighet, men jeg gikk glipp av noe veldig fint. Flere sjanser har gått fra meg på denne måten. Jeg har unngått situasjoner fordi jeg vet at det ikke bare er pinlig for meg, men også for den andre. Selv når noen spør meg om jeg vil være med på kino eller om vi skal finne på noe, sier jeg ofte nei eller unngår å svare fordi jeg er redd for å skuffe. Jeg er redd for at noen skal forvente noe av meg og at jeg ikke skal leve opp til forventningene.

Dette ble sikkert uoversiktlig, men jeg håper at noen av dere har fått et bedre inntrykk av hvem jeg er og hvorfor jeg er som jeg er. Jeg sier unnskyld til de jeg har skuffet og jeg sier takk til de som bryr seg. Hvis jeg ikke hadde hatt noen av de nære støttespillerne jeg faktisk har, vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag. Takk, Marit. Takk, mamma og pappa. Takk, kantinegjeng. Takk, Potter2ere. Takk, lesere. Dere betyr alt. Dere er grunnen til at jeg ser lyst på fremtiden.

Jeg er en klisjé

Dere vet den klisjeen med at man kan starte på nytt i et nytt år? Jeg har vært forelsket i samme gutt i fire år, jeg tror dere har fått med dere det. På nyttårsaften bestemte jeg meg for en ting. Jeg er ferdig. Ferdig med ham. Ferdig med hver eneste tanke om han. Han skal bli til et minne. Først og fremst et fint minne som jeg kan lese om i dagboka mi. De fine kveldene. De gode ordene. Følelsene luktene. Jeg vil lese om dem, som i en hvilken som helst annen bok, men jeg er ferdig med dem. Ferdig med følelsene. er jeg endelig ferdig. Jeg starter på nytt i det nye året. Klisjé.


Jeg vet ikke hvor bilde kommer fra, unnskyld! www.tumblr.com er den eneste kilden jeg kan nevne, men bildet er så passende, pliiis tilgi meg.

- Har du vært så forelsket at det gjør vondt?

Inspirerende hverdag søkes!

Tiden strekker ikke til lenger. Det er så rart, jeg kan sitte hjemme en hel dag, og likevel ikke ha tid til å gjøre alt jeg har lyst til. Eller, jeg har tid, men jeg mangler inspirasjon. Jeg har lyst til å sette meg ned og skrive en hel bok, men det ender alltid med at jeg sitter på facebook eller leser uinteressante blogger. Jeg har prøvd å skru av internett, men da ender jeg heller opp med å løse kryssord, enn å skrive.

Det er nemlig det som mangler i livet mitt. Inspirasjon. Livet mitt er for tiden ikke inspirerende, i det hele tatt. Jeg har det bra, og det hjelper ikke. Jeg er ikke forelska, og det hjelper i hvert fall ikke. Det er faktisk sånn at jeg skriver best når jeg er lei meg, ensom eller forelska. Nå er jeg litt trist fordi jeg ikke klarer å skrive noe, men det hjelper ikke det heller. FML.

dsc05142

- Er du inspirert?
- Hva synes du om hårstilen min?

Jeg har det bra

Jeg tenkte at jeg bare skulle fortelle dere at jeg har det veldig bra for tiden. Det at jeg har hodepine, får lite søvn og har for mye skolearbeid, gjør ingenting, for alt går i riktig retning. Jeg liker det når ting går i riktig retning. Da har jeg det bra.

bloggdsc04495

- Har du det bra?

Jeg begynner å bli lei

Hver gang jeg tror at jeg er helt ferdig med deg, er det et eller annet som får meg til å tenke på deg igjen.
En drøm.
En lukt.
En stemme.
En sang.
Et dikt.

Hvorfor får jeg deg ikke ut av hodet? Hvorfor er akkurat du så viktig for meg?
Jeg forstår det ikke. Du er spesiell, men jeg vet at du ikke er den rette for meg. Jeg vet at det finnes noe bedre. Noe mer riktig. Jeg er så lei av at det alltid er deg. Jeg er lei av å fylle bloggen min med tanker om deg. Jeg vil føle noe nytt. Noe annet.

dsc05003

- Har du møtt den rette?

Alt jeg ønsker meg til jul

er deg.


Jeg har skrevet en ønskeliste, men det jeg ønsker meg mest står ikke på den.

9kcdx2

Jeg ønsker meg en som vil holde meg i hånda. En som vil kysse meg. En som vil holde rundt meg. En som vil fortelle meg at alt ordner seg til slutt. At alt blir bra. En som vil si fine ting.

Jeg vet ikke hvem du er, men alt jeg ønsker meg til jul er deg.

11gqclg

- Hva ønsker du deg til jul?

En vanlig slapp tenåring

Jeg er trøtt.

Den siste uka har vært fæl. Ikke bare fordi jeg er litt trist, men fordi jeg er sliten hele tiden.

Kanskje brygger jeg på noe. Kanskje er jeg bare en vanlig slapp tenåring.

Uansett hva det er, så har jeg ikke mye energi til å blogge eller svare på kommentarer...

dsc03858

- Er du trøtt?

Why'd you have to go and make things so complicated?

2ujtmoy


Hvorfor må alt være så komplisert?

Hvis bare

Hvis du bare kunne holde hånden min én gang til. Hvis du bare kunne si at alt blir bra til slutt én gang til. Hvis jeg bare kunne se deg én gang til. Da skulle jeg slutte å håpe. Slutte å tenke. Slutte å vente.

Jeg trenger deg. Jeg trenger deg ikke. Du er en del av meg, men egentlig ikke. Hver dag savner jeg deg, selv om du er her. Hele tiden. Hver dag. I dag. I går. I morgen.

Du har gått videre. Det har ikke jeg. Hvordan kan jeg det? Du visste aldri hva jeg følte. Visste ikke at det var noe du måtte avslutte, noe du måtte fullføre. Du visste ikke hvem jeg var. Hva jeg ville. Hvordan kunne du vite det? Jeg sa det aldri. Skrev det aldri. Bekreftet det aldri.

Hvis jeg bare kunne slutte å tenke på deg. Hvis jeg bare kunne begynne å tenke på en annen. Da kunne jeg kanskje være fullstendig lykkelig. Hvis bare...

dsc04797

Enkelte dager

Enkelte dager er tunge å bære, selv når du har det bra.

I dag har vært en slik dag. Ikke bare rev og slet migrenen i hodet mitt fra morgenen av, men ikke en eneste lærer klarte å lage en interessant time. Hele dagen virker i ettertid meningsløs. Har jeg lært noe i dag? Nei. Ingenting. Jeg har mest lyst til å legge meg ned under dyna og sove til i morgen, men jeg kan ikke. Jeg har lekser. Forpliktelser. Forventninger.


f2omqc1cjq8ys318xtfckbe3o1500

- Hvordan har din dag vært?

Jo, det er bra

Jeg føler at jeg har skrevet veldig lite om meg selv i det siste. Om hvordan jeg egentlig har det.

Egentlig har jeg det fint, takk for at du spør.

Jeg har hatt mine perioder i mitt lange liv, hvor jeg har vært veldig langt nede. Så langt nede at ingenting har hjulpet. Nå derimot, er det lenge siden jeg har vært ordentlig trist. Selvfølgelig har jeg dager hvor alt er teit og jeg helst bare vil grave meg ned under dyna, men det kan jeg leve med. For faktisk begynner det å føles litt som om livet går min vei, og hva er det? Jo, det er bra. Jeg tror forresten det har noe med at jeg endelig har kommet meg videre etter et dårlig forhold en dårlig erfaring.

dsc03477
Hva har bildet med saken å gjøre? Ingenting, men jeg liker bildet (og har tatt det selv).

- Hvordan har du det?

This magical fantasy

Now I've had the time of my life
No I never felt like this before
Yes I swear it's the truth
and I owe it all to you
'Cause I've had the time of my life
and I owe it all to you

I've been waiting for so long
Now I've finally found someone
To stand by me
We saw the writing on the wall
As we felt this magical fantasy

Now with passion in our eyes
There's no way we could disguise it secretly
So we take each other's hand
'Cause we seem to understand the urgency

Just remember
You're the one thing
I can't get enough of
So I'll tell you something
This could be love because

I've had the time of my life
No I never felt this way before
Yes I swear it's the truth
And I owe it all to you
'Cause I've had the time of my life
And I've searched through every open door
'Til I found the truth
And I owe it all to you

07300dpi

Rest in peace, Patrick.

Dager som denne

Det er på dager som denne at jeg savner deg. Takk for at du ikke ble en like stor del av livet mitt som jeg trodde du skulle bli. Jeg tror det er bra for meg.

love 2

- Har du vært glad i en som ikke er bra for deg?

Se mot en himmelblå

Jeg ser mot en himmelblå,
du vet hva jeg venter på.
Lover du, lover jeg, tro på deg.
Så drar vi av sted.
Det føles litt rart å si,
jeg vil bare du skal bli.
Lover du, lover jeg, tro på meg.
Jeg vil ha deg med.

dsc04248
Foto: Julie Eilén Sandsnes

- Tror du på kjærlighet?

Jeg er elendig

Jeg blir deprimert av tanken på min elendige evne til å time.

dsc03859

- Har du god timing?

Hvordan føles det å være deg?

How does it feel, to be different from me?
Are we the same?
How does it feel, to be different from me?
Are we the same?
How does it feel?
- Avril Lavigne

36899940449023d8c787

- Hvordan føles det å være deg? Bra eller dårlig?
- Er du lykkelig? Hvorfor/hvorfor ikke?

Forelskelse og kjærlighet

I natt drømte jeg at jeg var forelska. Nei, at jeg elsket noen. Han var perfekt og jeg var lykkelig. Helt til slutten av drømmen, for da døde han.

Noen ganger ønsker jeg meg virkelig en som alltid vil være sammen med meg. Akkurat nå kunne jeg ønske jeg bare å forelske meg. De siste fire årene har jeg i perioder vært forelsket i en og samme gutt. Nå som jeg endelig føler at jeg har kommet meg videre, forelsker jeg meg ikke. Hvis noen viser litt interesse, så skyver jeg dem unna. Jeg er så redd for å oppleve den samme skuffelsen igjen. Men jeg vil møte den rette. Jeg vil forelske meg. Jeg vil elske noen.

2quu3rq
xfnixg

- Er du forelska?

Et ønske

Etter i går har jeg begynt å tenke tilbake på kjærlighet som jeg har tapt. Forelskelser som har forsvunnet. Jeg kjenner at ønsket etter en og dele dagene og kveldene med er stort. Jeg tror jeg trenger en som kan holde meg i hånda. Det er en person jeg savner veldig, og kunne ønske var hos meg hele tiden. Jeg kunne ønske det aldri tok slutt. Det kan aldri bli oss, det vet jeg, men savnet er der likevel.

myname2

I morgen skal jeg forresten trekke vinneren av konkurransen, så siste mulighet for å melde seg på er innen midnatt i kveld. Det blir sannsynligvis videoblogg.

- Har du kjæreste?

Hvorfor?

Vennskap er noe jeg tenker veldig mye på og noe som er veldig viktig for meg. Selv om jeg vet at jeg har flere gode venner som jeg kan stole på, så savner jeg de vennskapene jeg har mistet. Jeg savner da vi var fire. Camilla. Sara. Rebekka. Og jeg.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det tok slutt.
Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor vi ikke holdt løftene om å være venner for alltid.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det plutselig ble så viktig å være kul.
Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ble så viktig med kule venner.
Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ble viktigere å feste enn å holde på vennskap.
Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det ble kult å drikke.

Jeg kommer aldri til å forstå hva jeg gjorde galt.
Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor.

Jeg vet at vi har vokst fra hverandre, men jeg savner dere.

Hvorfor må man vokse opp?

skann0107

- Har du mistet en eller flere venner?

En bok fylt med minner

Dette innlegget skulle egentlig være dypt og fullt av følelser, men så skrev jeg alt i dagboken min i stedet. Av en eller annen grunn er jeg redd for å være helt åpen her på bloggen. En dagbok er noe helt spesielt. Der kan man skrive alt. Jeg har aldri klart å skrive aktivt i en dagbok, jeg har alltid glemt den etter en uke eller to. For en måned siden bestemte jeg meg for å begynne å skrive dagbok hver dag. Om ti år kan jeg gå tilbake i den og le av minner som jeg hadde glemt.

For noen uker siden fant jeg en dagbok som jeg hadde skrevet i for fire år siden. I den kunne jeg se tilbake på gode og dårlige minner, men flest dårlige. Når jeg tenker tilbake så ser jeg hvor dum jeg var som lot alt gå inn på meg. Som ikke bare viftet det av meg og gikk videre. Som ikke prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvorfor forsto jeg ikke at livet ikke alltid er enkelt? Det er rart det der, hvordan man alltid er etterpåklok. Jeg kunne ønske jeg bare kunne sagt "jeg bryr meg ikke" til de som sviktet meg, og gå videre, for da hadde jeg kanskje hatt det mye bedre med meg selv når jeg tenker tilbake. Wow. Dette ble et innlegg fylt med følelser likevel.

dsc01983

- Skriver du dagbok?

Meningen med livet

Har du noen gang hatt en sånn ut av deg selv-opplevelse?
Et øyeblikk hvor alt stopper opp, og plutselig så forstår du. Du forstår alt.
Meningen med livet.
Hva lykke er.
Hvorfor jorda er rund.
Hva som kom først av høna og egget.
Livet etter døden.
Hvordan det skal bli fred på jord.

Du vet ikke hvorfor eller hvordan, men du bare forstår det. Du bare vet.
Det har jeg opplevd flere ganger, men jeg husker aldri noen av svarene når jeg våkner.
Dét er litt trist.

grayeyes

- Har du opplevd det?

Skjønner du?

Akkurat nå kjenner jeg at jeg har et lite behov for en aldri så liten sommerflørt. Det trenger ikke nødvendigvis å være så veldig seriøst, men jeg trenger en som kan holde meg i hånda og si at alt kommer til å ordne seg. Jeg trenger en som kan se på meg og smile, uten å ha noen grunn til det. En som kan ligge inntil meg på gresset og kikke på skyene.

Hvorfor er det så vanskelig å få deg til å forstå at jeg trenger deg?

Det er litt vanskelig å forklare hva jeg føler. Jeg er ikke forelsket i deg. Jeg er forelsket i situasjonen. Jeg er forelsket i følelsen. Skjønner du hva jeg mener? Nei? Ja? Jo? Det er så rart. Du er ikke bra. Ikke for meg. Du er bra nok, men likevel ikke bra. Skjønner? Nei, ikke jeg heller. Hvorfor er følelser så vanskelige? Hvorfor skal man ønske seg en man egentlig ikke vil ha? En man vet at ikke er bra for seg? Vi har ikke engang noe til felles. Seriøst. Hva er det jeg driver med? Hva er det jeg tenker? Hva er det jeg føler? Jeg skjønner ingenting, gjør du?

Noen ganger

Noen ganger savner jeg deg.
Noen ganger savner jeg at du holder hånda mi.
Noen ganger savner jeg stillheten, som jeg bare kan ha med deg.
Noen ganger savner jeg at du hvisker meg i øret og sier at jeg er fin.
Noen ganger savner jeg at du stryker meg over ryggen.
Noen ganger savner jeg at du kysser meg.
Noen ganger savner jeg å stirre deg inn i øynene.
Noen ganger savner jeg at du er her hos meg.

Det er da det er vondt å vite at det aldri blir oss to.

thekiss

- Har du noen gang fått hjertet ditt knust?

Du får 3

Jeg møtte opp utenfor eksamensrommet to timer før nødvendig for å være sikkert på å ikke komme for sent. Der ble jeg sittende og stirre på klokka mens jeg nervøs diskuterte eksamensgrusomhetene med de andre. Tiden gikk saktere enn noensinne og det virket som om klokka hadde stoppet. Men så var den plutselig halv elleve.
"Julie?"
Jeg reiste meg og fulgte etter læreren. Han forklarte meg kort at jeg ville få i oppgave å snakke om romanen jeg hadde lest. Jeg smilte fornøyd og satte med ned inne i forberedelsesrommet, et musikkøverom. Der ble jeg for det meste sittende og stirre ut i lufta mens jeg tenkte: "Jeg kommer til å dø."
"Julie, nå er det din tur."
Nok en gang reiste jeg meg og fulgte etter læreren. Vi gikk inn i et annet rom, og der ble jeg møtt av sensor.
"Dere kjenner visst hverandre litt fra før," sier læreren.
Jeg stirrer på sensor. Der står hun. Ikke bare engelsklæreren min fra i fjor, men også fjorårets kontaktlærer - Janne Britt. Plutselig kjenner jeg at knærne mine er i ferd med å gi etter under meg og forter meg dermed med å få powerpointen frem på tavla. Læreren forsvinner på do. Janne Britt spør meg om det går bra med meg, om jeg er nervøs, og later som om hun er profesjonell og ikke vet hvem jeg er.

Læreren kommer tilbake og gir meg klarsignalet. Jeg er i gang. Munnen min var tørr allerede før jeg begynte, og mens jeg holder en ganske stammende og nølende presentasjon, underholder sensor seg med å se lettere irritert ut og å stirre ut av vinduet. Etter presentasjonen stiller de spørsmål som jeg svarer så godt jeg kan på, før jeg blir spurt ut om boka jeg hadde lest. Spørsmålene var vanskelige og jeg stammet nok frem de fleste svarene, men hadde likevel ikke en direkte dårlig følelse da jeg forlot rommet.

Kvart over tolv var karakterene klare, og vi gikk inn i tur og orden. Førstemann får fem. Nummer 2 får seks. Den tredje får 4. Så er det min tur. Jeg skjelver og sier til meg selv: "Du er fornøyd med en 4, det går bra."
"Du får 3."
Etter at de tre ordene kom ut av sensors munn hørte jeg ikke stort mer av hva hun sa. Hun nevnte noe om at jeg ikke var reflektert og at språket var litt for enkelt. Så blander hun inn en kommentar om at dette husker jeg sikkert at hun sa til meg i fjor også. Der jeg sitter føler jeg et jeg blir sint og frustrert, og jeg får en plutseiig trang til å skrike og slå, men får ikke ut et ord og kroppen er stiv. Engelsklæreren kommer med trøstende ord om at jeg er en av de klareste femmerne i skriftlig. Akkurat som om det hjelper.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom meg ut av rommet, men litt senere møtte jeg Caroline i gangen og slet med å holde tårene tilbake. Jeg går til bussen, som selvfølgelig nettopp dro. Tårene ligger og venter i øyekroken. Tankene svirrer. Hva skal jeg gjøre nå? Vil jeg få noen god fremtid? Hvordan klager man på karakteren? Jeg tror jeg tar matte og historie og filosofi i stedet for engelsk neste år. En tanke slår meg. Er dette bare et mareritt?

Jeg kommer hjem etter en altfor lang busstur bak solbrillene. Støttende meldinger og telefoner fra mamma hjelper ikke. Jævla drittkjerring, har liksom ingen virkning på karakteren. Så da jeg kommer hjem legger jeg meg i senga. Prøver å sove. Klarer ikke. Telefonen ringer. Jeg vil ikke prate med noen. Jeg trykker på opptatt, men innser at det er skolen som ringte. Faen. Jeg tørr ikke ringte tilbake. Tenk om hun mente at jeg skulle få 2, ikke 3. Omtrent en halvtime senere ringer det igjen. Jeg trekker inn luft og tar telefonen.
"Hallo?"
"Hei, det er Ole Tobias. Fikk du meldingen min?"
"Nei?"
Resten hørte jeg egentlig ikke så mye av, annet enn at læreren min (Ole Tobias) hadde diskutert litt frem og tilbake med sensor. Han mente 3 var en urettferdig karakter. Han hadde fått diskutert den opp til en firer.

Aldri i hele mitt liv har jeg vært så glad for å få 4. Aldri. Jeg gråt av lykke. Tiril trodde det hadde klikket for meg.

Nå kan jeg ta sommerferie med et smil. Jeg trenger ikke å tenke mer på skole før august. Fremtiden min er reddet.

Undringsstund #2

Jeg gruer meg mer enn jeg har gruet meg til noe i hele mitt liv, bortsett fra da jeg egentlig skulle til England. Jeg er redd for at halsen min skal snøre seg sammen og at jeg ikke skal få puste. Jeg er redd for å knekke. Jeg er redd for å få anfall.

Hva hvis jeg glemmer alt?
Hva hvis sensor ikke forstår hva jeg sier?
Hva om jeg begynner å snakke spansk i stedet for engelsk?
Hva skjer hvis jeg begynner å gråte?

Egentlig hadde jeg planer om å ta eksamen med godt mot og et smil, men nå kjenner jeg at det ikke er mulig. Jeg blir tørr i munnen bare av tanken på å stå foran de to menneskene. Hendene mine skjelver bare jeg skriver disse ordene. Hva skal jeg gjøre? Jeg har helt seriøst vurdert å brekke beinet for å slippe å ha eksamen. Hvorfor akkurat meg?

På den annen side. Hvor ille kan det egentlig bli? Det er som sagt bare to mennesker, og jeg vet hva jeg skal si. Jeg vet hva jeg kan få spørsmål om, selv om jeg kanskje ikke vet akkurat ordlaget. Jeg kan engelsk.

Hvorfor gruer jeg meg noe så inn i helvete da?
Hva er egentlig galt med meg?

Hvis i morgen aldri kommer

Jeg leste dette innlegget i dag, og det fikk meg til å begynne å tenke. Da jeg i tillegg fant denne bloggen fant jeg ut at jeg måtte skrive et lite innlegg.

Det er skremmende hvor fort et liv kan rives bort. Therese var bare femten år. På bloggen sin skrev hun at hun snart skulle bli 16, det ble hun aldri. I løpet av en natt var hun borte, og nå er hun ikke mer. Jeg vet ikke noe om omstendighetene rundt drapet, men det virker uansett meningsløst. Hvil i fred, Therese.

En tanke og et spørsmål jeg tror veldig mange stiller seg er: Hva skjer hvis jeg dør i morgen?
Man vet aldri hva som kan skje. Hver dag kan være din siste.
Egentlig er det fint at vi ikke vet noe om fremtiden. Tenk hvis vi visste at vi skulle dø. Tenk å vite at man ikke skal få leve lenger enn til i morgen. Jeg tror at de med livstruende sykdommer, som får vite av legene at de skal dø, aller helst skulle ønske de ikke visste.

Døden er i dag nesten det eneste vi ikke vet noe om. Vi vet ikke hva som skjer etter at hjertet slutter å dunke. Vi vet ikke engang om vi virkelig har en sjel som føres videre. Det er nok derfor så mange frykter nettopp det å dø. Vi vet ikke hva som vil skje med oss. Og hva hvis det ikke skjer noe? Hva om alt blir svart og vi blir borte. Tenk om vi aldri får tenke eller føle igjen.

En annen tanke er tanken om hva som vil skje med de som er igjen. Hva vil de føle? Hva vil de tenke? Hvor lenge vil de sørge? Vil de huske meg? Vil minnet mitt vare evig? Vil de klare å komme seg videre? Vil de få et godt liv uten meg? Hvis jeg dør i morgen, vil dere da vite hvor mye dere betyr for meg?

Hva skjer hvis i morgen aldri kommer?





- Hva tenker du om å dø?

Undringsstund #1

Spørsmål:
Hvorfor sparer lærere alt det fæle til slutten av året?


Nå er det sommer, ikke sant? Halvparten av Norge har nå mer eller mindre tatt sommerferie. Jeg er en av dem, men jeg kan ikke ta ferie. Ikke bare har jeg eksamen neste uke, men jeg må mest sannsynlig også høres muntlig foran hele klassen i historie på onsdag. Og jeg som bare har gjort 1/6 av oppgavene! Det betyr at jeg må gjøre alt i morgen. Noe som betyr at i morgen kommer til å bli en dårlig dag. Æsj, æsj, æsj. Jeg er så lei av skole. Kan de ikke bare bestemme seg for at eksamen er nok tortur? Hvorfor må jeg ha historie i tillegg? Er det dette vi kaller eksamensnerver? Når man nesten bryter sammen av ingenting. Jeg vil ha sommerferie nå. Vær så snill. Jeg orker ikke mer. Jeg sprekker. Jeg tror jeg går og finner meg noe sjokolade.

- Har du hatt eksamensnerver?

Dagens visdomsord

De fleste problemer vises ikke på utsiden.

Husk: å leve

Det er så mye jeg kunne ha blogget om. Krig. Fred. Religion. Og sånn. Sånne viktige ting. Men hvorfor skal akkurat jeg ta opp disse viktige tingene? Ser vi ikke nok av død og fordervelse på tv? Hvorfor skal jeg fylle min blogg med deprimerende og grusomme nyheter? Er det det blogging handler om?

Jeg skjønner jo at det er viktig å ta opp slike ting, men jeg vil ikke være den som gjør det. For jeg kan ingenting om krigen i Irak. Jeg vet ikke hvorfor mennesker blir drept i Gaza. Og det er helt utenfor min fattelse hvordan noen kan kidnappe uskyldige barn i USA. Derfor vil jeg ikke skrive om det. Jeg har ikke peiling, og jeg vil ikke være den som gir ut feil informasjon. Hvem vil vel det?

Dessuten vil jeg ikke være "den triste bloggen". Jeg vil at du skal lese bloggen min og bli glad. For det er viktig å være glad i vår ellers så kalde verden. Det er viktig å av og til kunne smile uten at du har en god grunn til det. Du må kunne være glad selv om tusener av uskyldige mennesker dør hver eneste dag. Man kan ikke ta alt så alvorlig hele tiden, for hvis man gjør det, da glemmer man å leve, og dét er livet for kort til. Altfor kort.

dsc01827

- Tar du livet alvorlig?

How to become an adult

Vet du at jeg er voksen? Jeg vet at jeg skrev på attenårsdagen min at jeg ble atten, men er det noen som i denne vide verden som har innsett at jeg er voksen? Hvis du har det, så ta kontakt. For jeg føler meg ikke voksen, i det hele tatt. Jeg må gjøre sånne viktige ting, jeg må ordne ting selv. Hvis jeg skal ha linsetime, så må jeg ringe til Brilleland selv. Hallo, jeg har ikke nummeret til kongen av Brilleland! Er det noen som har det?

Jeg vet ikke hva man skal gjøre når man er voksen. Må jeg røyke sigar...? Må jeg diskutere viktige samfunnspørsmål? Må jeg kunne noe om genteknologi? Må jeg si "alt var bedre før" - vent det, sier jeg jo. Hva med "ungdommen nå til dags", må jeg si det?

Det er så mye jeg må ha kontroll over. Jeg må vite når jeg skal være et sted og hvor jeg skal være. Dessuten må jeg vite hvorfor jeg skal være der. Jeg må ha en agenda, eller hva det heter. For det er det man gjør når man er voksen. Jeg vet ikke helt hva en agenda er, så jeg har laget en enkel liste.

HUSK HUSK HUSK! Uke 22:
- Bestille linsesjekk.
- Skrive innlegg om favorittkarakter (foreslått av Josefine)
- Bestille kjøretimer. Sen melding til Linda Berntsen.
- Gjøre ferdig engelsk "in-depth-study".
- Lese til norsk høring
- Lese ferdig The Black Magician-trilogien.
- Passe på at jeg har alt jeg trenger til kanotur (husk å betale 150).
- Kjøpe meg en klokke (helst denne - http://www.modcloth.com/store/Womens/Accessories/Necklaces/Up+and+At+'Em+Pendant ).
- Spare penger (eventuelt skaffe meg en jobb. HJELP!).
- Rydde rommet.
- Lese til eksamen.


Jeg tror ikke jeg er voksen likevel. Hvordan blir man voksen? Jeg tror jeg trenger alvorlig hjelp med å skjønne hvordan jeg skal være voksen. Finnes det en bli-voksen-skole? Må jeg melde meg på selv? Jeg er litt redd. Er det noen som vil komme og holde meg i hånda og si at alt kommer til å bli bra til slutt?

- Er du voksen?

Lille Frøken Norge

Lille Frøken Norge

22, Skedsmo

Julie, 21, Skedsmo
Evig pessimist. Liker hvaler og bøker. Blogger om alt i livet som ikke gir mening.

Kan kontaktes her: julie_phelps@hotmail.com



«For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.» (Tore Renberg)

Lille Frøken Norge

Kategorier

Arkiv

hits