Om å vente på noe godt og vente forgjeves

Det verste med livet er at alt går så sakte. Man må gjøre alt steg-for-steg og ingenting kan skje i løpet av et øyeblikk. Man må gjennom alle pinlige stillheter, alle krangler, alle følelser, alle tårer, all frustrasjon, alle bekymringer, alle analyser, all sorg, all skuffelse. Man kan ikke spole over de delene man ikke liker. Det er ikke det at det ikke finnes lyspunkt, men jeg har alltid levd litt i en fantasiverden hvor happily ever after er en realitet og hvor den kommer med en gang. Jeg prøver å tenke at sånn er det ikke, man kan ikke bare ha det som er bra, men det er vanskelig å kontrollere hvordan man tenker. Tankene bare er der, de verken forsvinner eller kommer på kommando. Jeg liker ikke å vente. Jeg liker ikke å håpe. Jeg liker at ting skjer. Nå. Med en gang. Helst før det også. Jeg vil komme til det punktet hvor ting er bra og bekymringene kan deles med en annen uten å være redd for at den andre skal forsvinne helt uten videre. Jeg. Hater. Å. Vente. Det er når man venter at man tenker at det gode aldri vil skje og kanskje er det de tankene jeg hater mer enn noe annet. Jeg hater å ikke vite og jeg hater å være redd for at jeg skal være alene resten av livet. (((Godnatt)))

ingen drømmer

Lille Frøken Norge

Lille Frøken Norge

21, Skedsmo

Julie, 21, SkedsmoEvig pessimist. Liker hvaler og bøker. Blogger om alt i livet som ikke gir mening.

Kan kontaktes her: julie_phelps@hotmail.com



«For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.» (Tore Renberg)

Kategorier

Arkiv

hits