Lille Frøken Norge

De siste 36 timene har vært superdupre. De startet med at jeg hentet BFFF Marit i Lillestrøm. Vi dro hjem til meg og gjorde klart til kvelden. Omtrent kvart over seks kom to rødhårede mennesker opp veien og ropte at jeg ikke fikk komme ut eller se ut. Litt etterpå ringte det på døra, og det er her vi kommer til dagens overskrift. Utenfor døra sto min nye kjæreste. Nå sitter sikkert femti gutter med en klump i halsen og tårer i øynene, så skal berolige dere med at han er laget av papp. Hvis dere lurer på hvorfor to av de som kom sammen med pappkjæresten min hadde rødt hår, så var det selvfølgelig fordi vennene mine fra Harry Potter kom på besøk. Resten av kvelden er illustrert i bilder.


Jeg bakte muffins.


Sønnen min ble meget populær.

Selskapslek 1: oksekamp.

Vilde sammen med min nye kjæreste.

Jeg vet ikke hva som skjer her, så ikke spør.

Selskapslek 2: Marioparty! Nå blir det liv rai-rai!

Jeg fant plassen min, på kjøkkenet.

Her viser Marit hvordan kvelden kan konkluderes. Tommel opp.

- Hvordan feirer du bursdagen din?

"Hei, hvem er du?"
Han stirrer mistenksom på meg i noen sekunder før han innser at det er han jeg snakker til.
"Meg?"
"Ja, du."
"Åh..."
"Hvem er du? Og hva gjør du egentlig på rommet mitt?"
"Jeg... jeg vet ikke. Jeg har aldri vært noe annet sted..."
"Hvorfor har jeg aldri sett deg før da?"
"Jeg vet ikke... kanskje du ikke har sett godt nok etter? Jeg har vokst opp i dette rommet. Noen har jo matet meg til og med."
Jeg stirrer på ham og løfter et øyebryn.
"Matet deg?"
"Ja, ellers hadde jeg vel ikke vokst. Ingen vokser hvis de ikke spiser noe, det vet vel alle."

Hjernen min begynner å gi fra seg urovekkende lyder idet hjulene der inne begynner å gå rundt. Jeg tenker, prøver å huske. Når matet jeg sist noe på rommet mitt? Kan jeg ha gjort det i søvne?

"Du må uansett gå din vei," sier jeg til slutt.

"Hva? Hvorfor det? Du kan da ikke kaste ut ditt eget barn."

"Barn? Du er ikke et barn, du har ikke armer engang," påpeker jeg.

Han begynner å snufse voldsomt og snur seg litt bort. Jeg prøver å nærme meg for å se om han har det bra, men hvis jeg bare så mye som puster, flytter han seg igjen.

"Altså, det er ikke meningen å såre deg eller noe, men jeg skal ha gjester og..."

"Og...?"

"Gjester pleier ikke å like sånne som deg."

Snufs.

"Du kan jo bo et annet sted," foreslår jeg, "jeg vet om et sted hvor det er flere sånne som deg."

"Virkelig?"

"Ja."

"Okei!"

Tung til sinns og med en viss skyldfølelse, henter jeg støvsugeren.

"Bare lukk øynene," sier jeg, "det er over i løpet av sekunder og så er du hos dine egne."

- Har du kaniner?

Dere vet den reklamen med han som spiller altfor høy musikk på bussen, og ingen tørr å be han om å skru ned lyden? Jeg satt ved siden av han i dag. Eller det var kanskje ikke akkurat han, men han lignet. Greit, han lignet ikke, men musikken lignet i alle fall. Jeg skal ikke si at det var dårlig musikk, for han hadde til og med Green Day, men ærlig talt. Hvordan kommer hørselen hans til å være om tju- nei, la oss si en måned? Han kommer jo til å være døv i morgen. Jeg hørte jo sangene hans bedre enn når jeg hører på min egen musikk.

Det var ikke akkurat det jeg trengte da bussen allerede var over en halv time for sen. Jeg var både trøtt og kald og sur for at Ruter ikke klarer å få bussene til å komme tidsnok. Bussen min har kommet over en halvtime sen tre av tre dager denne uka. Det verste er egentlig at når bussene først møter opp, er bussjåførene dritsure. Akkurat som om det er min feil at de er sene. Jeg skjønner at folk klager på togene, men det er ikke bare NSB som suger i å være presise.

Når jeg tenker tilbake på årene jeg har levd, tenker jeg at jeg har hatt det bra. Tross alt, så har jeg hatt det bra. Det negative veies liksom opp av det positive. Jeg har jo til og med vært lykkelig, sånn ordentlig lykkelig. Spesielt så husker jeg desember i tiende klasse. Jeg var lykkelig forelsket og herregud så glad jeg var. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor bra jeg hadde det akkurat da. Jeg følte meg så spesiell og jeg kjenner at jeg blir varm av å tenke på det. Det rare er at de færreste visste om det. Hemmelig kjærlighet, det var det det var. Ingen visste noe, ingen merket noe. Likevel var det perfekt.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg er ferdig med det og det er nå et positivt minne.


Dette bildet ble tatt i desember 2006, akkurat da.

- Har du vært lykkelig?